Buans kåseri om dagligliv på Grua i tida rundt gruvenedleggelsen

 Slik sto det i et brev til ordfører og herredsstyret fra tida etter gruvenedleggelsen. Brevet var undertegna av 25 arbeidsledige. 25 arbeidsledige som representerte familier. Vi kan tenke oss at det i alle fall sto 100 personer bak brevet. Det var 25 personer som mista arbeidet direkte. Bak disse 25 sto også mange i sekundærtjeneste for Bergverket.

 

I går (12.09.09) snakka jeg med Olga Nilsen Holm, født Tvetbråten. Hun er 95 år og husker denne tida godt. Olga pendler mellom Paris og Hakadal. Dessverre ”oppdaga jeg ikke/kom jeg ikke på”  Olga før nå. Det kom litt brått på hun at jeg plutselig dukka opp for å spørre om nittenhundreogdenti. Jeg skal gjøre et skikkelig intervju med Olga seinere, som jeg på et eller annet vis skal få formidla.

 

Faren til Olga jobba i gruvene. Hun sa det slik: Det var ei veldig vanskelig tid. Det snakkes om at det er krisetid nå, men jeg trur ikke folk kan tenke seg, i dag, hvor primitivt og smått det var på Hadelandsbygdene på denne tida.

 

NB: De arbeidsledige viste truende oppførsel utafor lokalet der fattigstyret hadde møte.

 

Hva var bakgrunnen for gruvenedleggelsen?

 

Gruva vår våt, mørk og kald. I skeidehuset var det trekkfullt, jøtt kaldt og jøtt vått. I vaskeriet var det vått mørkt og kaldt. Tidene var dårlige. Sinken vanskelig å finne. Metodene for å skille gråstein fra edel vare, var lite utvikla. Stiger Dahl, ingeniør Molstad og direktør Borchrevink dreiv arbeiderne hardt.

 

Jul Berge fortalte at i Tveitmarkstunnellen var akkorden satt til 135 kr per meter. Arbeidera dreiv hardt og tjente for mye, akkorden ble satt ned, til 80 kr. (40 %)

 

Det gikk som det måtte. Gæli. Det ble organisering, i Stein og jord, sier Edvart Bernhardsen Skogli, gruvearbeider som bodde ved Godli. Far til Martin. Informasjonen har jeg fra Hefte/Lunner AOF/Intervju med gamle gruvearbeiere.

 

Skogli forteller videre: På slutten gikk arbeidet døgnet rundt, på tre skift. Det røyna nok på mange ganger, men alle satte alt inn på å skjøtte jobben. Det var nok av dem som ville overta jobben din hvis du var mye borte og ikke klarte deg godt nok.

 

Ole Orhagen, som jeg forøvrig var i slekt med, forteller: Jeg husker den siste tida svært godt. Det var mye uro blant arbeiderne, og de var i gang med å organisere seg. Dette ville ikke direktør B vite noe av, og kjørte hardt på det.

 

Orhagen sier ikke at det var streik, men at arbeiderne trua med streik, og at direktøren svarte med å si opp samtlige, og la ned drifta, i 1925. Allikevel fortsatte arbeidet i Tveitmarktunnellen  til 1927, trulig med folk som direktør Borchrevink så på som lojale. Således jobba det fra 9 til 11 karer der fra 25 til 27. Vi kan si at nedleggelsen av gruvedrifta var glidende. Etter 27, fram til 31, var også en person ansatt med å se etter eiendom og utstyr, men i 31ble rubbel og bit og drit solgt på auksjon i det som mange kaller en panikkhandling/aksjon.

 

 

Det var alltid et element av rallare i gruvedrifta. Omvandrende arbeidere. Grua var vant med rallare. Sant og si var mange av de fastboende i 1925 av rallarslekt, etter jernbanebygginga. Husk at arbeiderbrakkene som jernbanebyggerne, rallarne, bodde i under bygginga av Nordbanen, fra 1895 til 1900 sto her. (1 100 mann på det meste, samtidig, fra Grefsen til Jaren.)

 

Men, jeg har alltid tenkt meg at det var rallarne, innvandrerne om du vil, som sto bak organiseringa og streiken, eller streiketrusselen. Mange grunner til at jeg har tenkt slik:

 

* Arnfinn Gravem skriver i ”Lunner kommune 1898 til 1998”: ”Det skinner igjennom at mange av disse arbeidsløse var unge folk som hadde liten tilknytning til bygda. De hadde kommet til bygda mens det var arbeid å få i bergverket …”

 

* Leif Bruvold: Det var mange svenske rallare som var med i perioder i den siste tida. De var lette å kjenne igjen, både på språket og måten de var på. De virket også lette og i bedre humør enn det mer trauste bygdefolket gjorde.

 

* For noen år siden samtalte jeg med mor til Brit …… Hun fortalte omtrent det samme. Hun og venninnene hang på grinda i Nyseterveien og åpna for rallarne på veg hjem fra jobb. Da fikk de god betaling og godord. Rallara gikk, så de godt kunne åpna sjøl.

 

Når jeg leser heftet fra AOF, tenker jeg nytt når det gjelder streiken. Ole Orhagen sa: Det gikk så langt at arbeiderne trua med streik gjennom sin formann Gudbrand Godli. Og Gudbrand Godli var vitterligen lokal gruagutt så god som noen, og stamfar til hundre folk, minst.

 

Jeg har et bilde fra kommunestyret i Lunner, 1926 til 1928. Gudbrand Godli er på bildet. Han er den eneste som ikke har slips eller sløyfe kombinert med hvit skjorte. Skjorta hans er rutete, trulig av flanell, og han har et tørkle i halsen. Det trenger ikke bety noe som helst. Det kan være helt tilfeldig, men nærliggende er det å tenke at Gudbrand Godli, nylig fratatt sitt leverbrød ikke gadd ikle seg overklassens uniform. Etter gruvenedleggelsen ble Gudbrand Godli skogsarbeider. Mye for Løvenskiold.

 

Sofus Andersen (i heftet) forteller at han er kommunist, men at han etter partisplittelsen i arbeiderbevegelsen gikk til Arbeiderpartiet i 1926. Det samme gjalt trulig også Gudbrand Godli og Petter Grønli som satt i kommunestyuret, og som var fra gruvearbeidersamfunnet Grua.

 

”Nøden er nå så stor at får vi ikke arbeid, må vi ta oss til rette.”

De arbeidsledige viste truende oppførsel utafor lokalet der fattigstyret hadde møte.

 

Det er klart at denne situasjonen satte preg på dagliglivet i området her fra 1925 til 1930, og sikkert lenger fram i tida.

 

Dagen i dag er både Kulturminnedagen og Geologien dag. Tema for markeringen av Kulturminneåret 2009 er Dagliglivets kulturminner,  med særlig vekt på kulturminner på vandring.  Bergverksmussets venner har utfordra meg til å kåsere rundt dette tema, for perioden rundt gruvenedleggelsen. Og merk, jeg sier kåsere. Dette holder ikke mål som faghistorisk foredrag. Men som kulturhistorisk kåseri er det godt som, ja ikke som gull, men som jern, bly, zinkblende og rombeporfyr. Hornfells og gruagranitt.

 

Dermed har jeg klarlagt at faghistorie ikke er mitt felt. Jeg forklarer en begrensning til: Jeg har ikke ennå bestem meg for hva jeg skal bli når jeg blir stor. Derfor surrer jeg rundt med en masse ugjort, og får ikke gått så dupt som ønskelig i temaene. Jeg har ikke vært i arkiver for å lære om denne tida. Og jeg har ikke snakka med alle som jeg kunne tenke meg å snakke med.

 

Rimeligvis er det ikke mange som husker tildragelsene i 25 til 31. Jeg har snakka med flere som har erindringer fra denne tida, blanda med kunnskaper overført fra foreldre eller andre. Det jeg forteller kan være fra tida rett etter 31. Allikevel mener jeg det har relevans for temaet.

 

 

Unga gikk på skolen annenhver dag. Skolen lå i bakken rett vest for Grua stasjon. BH. Kretsen het først Mutta. Pga gruvearbeidet og arbeiderne ble Mutta skole fra 1896 for liten. Noen som veit hvor Mutta skole lå? Nye Grua skole ferdig 1914. 35 elever i 1898 under jernbanebygginga. Rallare hadde ikke med seg kjerring og unger. 75 elever midt på trettitallet, som er omtrent den tida vi snakker om

 

Martin Skogli forteller at på fridagene måtte unga delta i arbeidet hvis slikt fantes. Sjøl var han som niåring med på å rive Skeidehuset på Nysetra. Blant annet var det hans jobb å måke taket hvis det hadde kommet snø.

- Taket var stygghøgt, men det gikk bra.

 

Skeidehuset hadde far hans kjøpt for 200 kroner. Materialene holdt nesten til nytt hus. Han husker også at han var med på å bære brukt murstein fra Vaskeriet til Skogli ved Godli.

- Jeg bar to steiner i sekken, mens n far bar en ti tolv, sier Martin.

Og ’n far, det var Edvard Bernhardsen Skogli. I AOF-heftet forteller han mye om hverdagslivet på Grua. Side 14. 1. Og om klæra 2. Hva het stoffet som arbeidstøy ble sydd av?

 

Side 10. Hans Wolstad.

Både Magnhild Jensrud født Isaksen i 1920, og Olga Nilsen Holm, født Tvetbråten i 1914, forteller at det var flere plasser for fest og dans. En plass var i skogen øst for Grualia, kalt Lybekk. Disse to damene var også på dans på tunnelltoppen. Kanskje der som lavoen til skolen står?

 

Olga Nilsen Holm: - Jo, ofte var det nok trekkspell, men vi klarte oss om det bare var en harmonikk og. Karl Billit spelte harmonikk. Han var reine reseren. Karl var et geni. Han reparerte klokker. Han bygde radio, og han hadde eget telefonanlegg i tveitbråtgrenda. Han kunne alt. Karl var født 4. august, men jeg er ikke sikker på året, men det var 1907 eller 1908.

 

Kanskje dansa de til Sveamusikk. Det er bevart svært lite musikk fra vårt område. Gunnar Berge, fra Lue og Harestua oppdaga i USA, blant etterkommere etter folk herfra at det var en lunnermusikk som hadde dødd ut her. Hans K. Svea kom til USA i 1882. Hans sønn Albert Svea har sørga for at flere sveakomposisjoner er overført til … ja, etter hvert … Gunnar Berge.

 

Magnhild: - Nokså ofte var det slåssing. Det hendte også om festen var inne. Noen ganger var det dans inne på Gjestgiveriet. (Noen som ikke veit hvor det var?) Gutta hadde fått tak i HB og sloss så blodet rant. Det var fælt. HB fikk de kjøpt av ei kone som bodde på en plass mellom Grua og Bjørgeseter. Jeg vil ikke si hva hun het.

 

Magnhild forteller også at friluftsliv var en populær syssel.

- Vi gikk på ski sammen, ofte helt til Gjerdingen, Bislingen eller Katnosa. Vi gikk i tømmervegene som kara hadde kjørt opp med hest. I nedoverbakkene kunne det være veldig moro pga. kuler og støyp.

 

Magnhild Jensrud forteller om en spesiell aktivitet. Ungdommen gikk på religiøse møter. Ikke akkurat for å delta i kristenlivet, men for å se på folk og høre på de som talte i tunger. Dette var på Filadelfia. En gang talte en av ungdomma i tunger.

- Han babla en hel masse tull. På skøy sjølsagt, men skomakeren her, Akselsen, som var en god kristen, spratt opp og oversatte til alminnelig norsk. Mange av predikanta var veldig pene, skjønner du, og kvinnfolka ble helt styrine. Mange jenter ble frelst på den måten.

 

Granly var, administrasjonsbygget, med leilighet til ingeniøren i andre. En svært sørgelig sak at det brant. Fatalt. Flott bygg.

 

Etter gruvenedleggelsen: Alle jeg har snakka med forteller om Barrat som kjøpte Granly. Barrat var øverste leder for pinsebevegelsen. Opprinnelig metodist, men omdøpt til pinsebevegelsen under en reise i USA. Unni og Ester. Søndagsskole. Opptil 100 barn. Det var stort.

 

Dorkasmisjon. Klipte laken og annet høvelig stoff og sydde bandasjer.

 

Marion Nilsen født Klevengen forteller om kaker og saft, mens Magnhild Jensrud forteller om reinspikke luksus, eggedosis. Det var svære greier.

 

Personlig har jeg alltid tenkt at pinsebevegelsen har stått oppsiktsvekkende sterkt på Grua og Harestua. Etter at jeg har lært om Unni og Ester Barrat på Granly har jeg fått ei forklaring.

 

På stasjon var det liv hver kveld. Magnhild:

- Vi måtte dit for å se på folk, og for å se til at stasjonsmester Bækken vifta riktig med flagget sitt.

 

Tenk dere, hvor annerledes Grua var, helt annerledes enn resten av Hadeland. For meg og oss som ikke er så opptatt av våningshus og kjørker har Grua ei stor og spennende historie som går utapå mangt og meget.

 

Tilbake til tida rett etter gruvenedleggelsen. Riktignok smalt ikke salvene lenger i Nysetra og taubanen sto. Men den sto der, i augesyn, kalkovnene der, røyk og dura. Damptog, Grua sag. Tresliperi på Mylla som utløste transport og folk her.

 

Hestetransport, malm, tømmer, plank. I 1927 var det 34 biler i Lunner. Landhandleren på Grua, Oscar Oulie hadde den første drosjebilen. Fra 1920. Der var også en av Hadelands første pumper. Jordmorkjøring.

 

Grua ligger midt i skauen. Dyktige fiskere og jegere. Ikke hobby. Næring. Flere barnerike familier har fått et bedre liv enn en normalt kunne regne med, fordi de høsta av skogen. Ingen, i alle fall ikke jeg, bebreider noen for at det ble jakta utenom jakt-tida, for eksempel under krigen.

 

Viktig element. Folk på Grua hadde kjøleskap. Jerngruva her i sentrum. Nysetergruvene der opp.

 

Bestemor og bestefar min bodde og virka i Grualia. Bestemor var svensk. Rett etter krigen ga bestefar trøøl i å reise til byen for å tjene en eller annen herre i byggebransjen. Han satsa på det han kunne få av arbe her. Murte han ikke ei pipe, smørte han opp en grunnmur, hogg han ikke tømmer, grov han ei grøft for en bonde. Kneip det skikkelig lassa han sleiver, turuer, kopper og kar som han hadde laga sjøl på sparken eller sykkelen og var kremmer. Og hele tida jakta og fiska han. Jeg veit det. For jeg var med sjøl.

 

G-landet side 94

 

G-landet side 96.

 

Hverdagslivets kulturminner

Vi har vært innom barn og ungdom, kristenliv og fritidssyssel, skogens gaver, Gruas annerledeshet, vi må litt tilbake til arbeiderne, arbeiderbevegelsen, kamp og konflikt.

 

Jeg er uforbederlig her. Jeg er ikke romantiker . Snarere er jeg kyniker. Jeg holder fortsatt høyt det beste i den internasjonale arbeiderbevegelsen … den proletariske internasjonale solidaritet … som holder fram de felles interessene til arbeiderne, de som skaper verdier, og at de som skaper verdier skal bestemme VERDIENE i samfunnet.

 

Jeg ser konfliktene knytta til motsetningene mellom arbeid og kapital og eiendomsrett og rett til natur-ressursene og en rekke forhold rundt det, som sentrale både for å forstå verden og for å utvikle vettug politikk.  Jeg er svært opptatt av åssen vi skal løse de store kollektive oppgaver på kollektivt vis. Å få si slikt er et privilegium som blir meg til del fordi jeg tar på meg å kåsere.

 

Altså tilbake til tida rundt gruvenedleggelsen. Dette var ei prøvetid for arbeiderbevegelsen.  Erfaringer skulle høstes. Men, 1925 var ikke arbeiderbevegelsens barndom. Arbeiderbevegelsens barndom på Grua var fra 1895 til 1900, under jernbanebygginga. Arbeiderne i Hadeland Bergverk tok konflikt med en bedrift som antakelig ikke hadde rare lønnsevnen. Hadde de det hatt, hadde de innfridd noen krav og fått arbeidet i gang igjen.

 

Arbeiderne feilberegna situasjonen og streika på ”umulige” krav. Riktignok utnytta gruveledelsen feiltakelsen og la ned ei ulønnsom drift, men … her har jeg ikke empirisk materiale …  denne tabba må ha prega Grua. Kravstore arbeidere fikk skylda for at gruva ble lagt ned. Antakelig ble det benytta,  knepet med at noen få oppviglere lurte de andre arbeidera. Slikt skjer alltid  når arbeidere tar kamp framfor å finne seg i kapitalens regler.

 

Jeg minner om lønnsreduksjonen på 40 prosent i Tveitmarktunnelens absolutte mørke.

 

Borchrevink framstilles  som ”streng men rettferdig”. Han hadde en posisjon, ikke gitt av Gud, men av penger som ga han løyve til å være streng men rettferdig. Fra mitt eget arbeidsliv, jeg er telemontør av fag og har jobba under strenge men rettferdige … Noen av de gamle formenna ble karakterisert som streng men rettferdig. Det betydde at de var noen fordømrade kødder, så vanskelige å ha med å gjøre at vi fortrengte problematikken med å si ”streng men rettferdig.” Du orker ikke kampen, du sier ”streng men rettferdig”.

 

Jeg trur konflikten som utløste nedleggelsen av Grua, har prega GRUA mer enn vi kan forstå.