Jenta med fyrstikkene

Jenta med fyrstikkene

Stokken viste minus 14. På nattehimmelen skulle verdensrommet vise fram en meteorstorm. Opptil 1 500 stjerneskudd på en time, varsla Røed Ødegaard. Vi la i veg oppover i lia for å se stormen uforstyrra av lysstøy fra hus og lamper langs kilometervis med veg. Lia bærer Solobservatoriet på sin rygg. Her huserer astrofysiker Røed Ødegaard og andre opptatt av fysikk og anna viktig. Bygginga av observatoriet ble i si tid finansiert av USAs forsvarsdep. USAs ledere var også den gang opptatt av fred og forsoning og tenkte omsorgsfullt at trøkket i verden ville lette om de lot nordmenna få titte i teleskoper. Utstyr for å overvåke verdensrommet er kostbare installasjoner, så det var både rett og rimelig at området ble gjerda inn med piggtråd på toppen og militære vakter i porten. Dessuten er det ikke bare og bare å se på sola.

Når du i skogen går på natterstid, skravler du ikke. Det passa fint, for jeg var tenksom. Jeg tenkte på ”Piken med svovelstikkene”. Jeg fikk ikke lignelsen ut av skallen. ”Eventyret” handler om ei fattig jente som deltar i familiens forsørgelse ved å selge fyrstikker. Salget går tregt. Det er like kaldt som i Piperlia denne dag. Jenta fyser i hjel mens hu varmer seg på flamme fra fyrstikk. Under den langsomme død ser hu inn i en annen verden der bedre folks barn feirer jul med varme på peisen, gaver under treet og god mat.

Mannen som skreiv stubben hadde et flott navn. Andersen var realist nok til å vite at teksten ville være aktuell i all overskuelig framtid, men han forutså neppe at det brutale innholdet skulle bli så til de grader begripelig virkelig for verdens elendige som i dag kan se på oss gjennom fjernsynsvinduet.

- Nesten mer virkelig enn Røed Ødegaard på skjermen, mumla jeg i rimvotten.

Jeg var litt ergerlig på astrofysikeren, for han måtte ha regna feil. På hele turen så vi bare ett stjerneskudd. Det hang i sitt vakre sekund over skogsplassen Monsrud. Det var nok ikke fyrstikkarbeiderskens bestemor som viste seg, sjøl om hu gjør det i eventyret.

- Kanskje det er Josef som sender meg en siste hilsen, tenkte jeg. Josef Monsrud var en av de få gjenlevende medlemmene av Osvald-organisasjonen. Han døde for ei uke siden.

Søkt, sier du. Sikkert og visst, men det var nå slik jeg tenkte, og jeg fikk anledning til å gi Josef litt oppmerksomhet på sidet plass i Klassekampen.

Jula står for døra. Brecht var god til å spørre og skreiv i si tid omtrent som så: ”Hva er dette for verden, der en samtale om den vakre epleblomsten er umuliggjort av tyranner?”  Si det, si det.  Svaret er at vi lar ikke tyrannene nekte oss å holde ei god og vettug jul for hverandre.