Jernbanebygger: Fra Røros via ei ro til Mullan Idaho

Stein Buan

2008-09-17

Til kulturBANENs kulturhistoriske streifTOG banelangs, første gang vist for Lunner Historielag i august 2009, skreiv Stein Buan, jeg, en sang om Martin Liens spesielle liv. Her presenteres sangen, noen bilder som jeg fant hos Martins arvinger i Seattle og en tekst fra Klassekampen. (Ta kontakt hvis du vil at streifTOGET skal stoppe på din stasjon eller din scene.)

Martin Lien reiste fra jernbanebygging på Nordbanen (Gjøvikbanen) til samme arbeid i USA. Ukjent fotograf.

Fra Røros via ei ro til Mullan Idado

Han var født på Røros, å krabbe for kobber var ment å bli hans veg.

Det gikk ikke slik, nei, det gikk ikke slik, ingeniøren sa nei. 

Det trengs ikke kobber, vi har ikke jobber her for sånne som deg.

Han var bare femten, men måtte ut i verden

Han var bare femten, men la ut på ferden

Ref : Hvor var det han dro, jo,

         fra Røros via ei ro, til Mullan, Idaho.

                     Fra Røros via Ro-a, til Mullan, Idaho-a.

Landet skulle bygges, han hadde ei tru på jernbanetunnel og bru.

Med rallarhatt og meisel, med trillebår og feisel, hardt arbeid, skrekk og gru.

Da banen var endt, ingen ville ha hans talent, han tenkte jeg gjør en skru:

Jeg er ennå ung, jeg drar ut i verden.

Jeg er ennå ung, fra Roa går ferden.

Ref : Hvor skal jeg dra?

Jo, til USA

Fra Røros via ei ro osv.

Han bygde bane i Vesten og var med på festen, da de store redwoods falt.

Med rallarhatt og spett, han reiste rett og slett, mot nord der salver smalt

i gullgruveganger, han sang sine sanger, fikk støv i lunge, det var alt.

Han var ikke gammel, han var ute i verden.

Til lungesanatorium gikk ferden.

Ref

I Mullan var det kobber, å krabbe for kobber var ment å bli hans veg.

Og jaggu, det ble slik, ja jaggu, det ble slik. Sjefen sa ikke nei.

Det trengs masse kobber, ja, her har vi jobber, for slike karer som deg.

Han var ikke gammel, han var ut i verden.

Til kobberets støv og mørke gikk ferden.

Ref

Med støv i lunge, han ble ikke gammel. Kun 57 da han pakka sitt skrammel.

Han dro. Han dro. Til neste ro.

Og hvor er han nå? Jo, han synger sin sang i en trang gruvegang.

For Satan eller Gud vil ha gull i sitt skrud,

ja, Satan eller Gud skal ha gull i sitt skrud,

Satan eller Gud må ha gull i sitt skrud

om de engang finner en brud. 

Han krabber sin sang i en trang gruvegang … for Satan eller Gud denne gang.

Martin Lien til venstre. I tillegg til jernbanebygging ble det skogsarbeid. Ukjent fotograf

"Å krabbe for kobber var ment å bli hans veg", heter det i sangen. Etter jernbanebygging, skogsarbeid og gullgraving i Alaska, ble det kobberets støv og mørke for Martin Lien. Han havnet i Mullan Idaho. "Med støv i lunge, han ble ikke gammel, kun 57 da han pakka sitt skrammel."

Foran, nr. 2 fra høyre, Martin Lien foran kobbergruva i Mullan. Ukjent fotograf.

Fra Røros via Roa til Mullan Idaho

Åssen tidene var for arbeidsfolk på Røros på slutten av 1800-tallet, har jeg ikke undersøkt ennå, men det må ha vært kleint. Martin Lien kom fra Røros til Roa i 1895. Han var femten år og kom sammen med mor, far, brødre og søstre. Kara i slekta skulle bygge jernbane, og Martin ble en av de tusener som bygde banen fra Grefsen til Jaren, og fra Roa til Hønefoss. På anlegget må han ha vært i kontakt med den legendariske arbeiderleder, Olav Strøm, som agiterte og organiserte over alt der han for, også på Hadeland. Strøm skal jeg fortelle om en annen gang.

I 1902 måtte Martin flytte på seg igjen. Rallare gjorde og gjør så. Martin gjorde det skikkelig. Han reiste til USA. I brev hjem ved ankomsten forteller han mangt om den krevende reisa. Mest fortellende er dette: ”det harmeste som hente mig var at jeg mista spikrskjøte mit”. Martin hadde altså håp om å få seg snekkering. Vi veit ikke om han noen gang var bygningsarbeider, men vi veit at han også i USA bygde jernbaner, og at han hogg tømmer. Breva hjem var ikke mange, og ikke alle er bevart.

På gruvearbeid i Alaska la han seg opp noen dollars, og dro på seg en lungesjukdom. Penga fra Alaska gikk til å betale leger og til støtte for andre vanskeligstilte: I 1920 skriver han fra Three Hills Alta: ”Vi havde en del penger da vi kom fra Allaska og tænkte på at kjöbe os et hjem men det gaar ikke altid som vi planer selv, disse penger varede ikke lenge for jeg gav de meste av dem til Doktorerne og runt 400 dollars paa et sanatorium for 5 uger og nu er jeg skyldig nesten alle jeg ser.” På denne tida tar han tilfeldige jobber med restaurering av hus og snømåking.

Så i 1934 skriver han fra Mullan i Idaho. Han krabber igjen i gruveganger, til og med i kobbergruver. Helsa er elendig, men han har et lite håp om bedring for seg og sine. ”Tiderne er fremdeles daarlige her ogsaa, ved ikke hvordan det vil gaa efter det nye ting möter efter nytaar for der er flere bedre mænd i tinget dette aar end för, deriblant en fra vort eget arbeiderparti, den förste i hisstorien.”

For Martin hjalp det ikke stort med bedre menn på tinget. Han døde i 37, 57 år gammel, omtrent akkurat så gammel som jeg er nå.

Kanskje du like godt skulle blitt på Røros, Martin? Jeg skal skrive en sang til deg.

Tips en venn

Skriv ut