Kesjiblakken
2008-12-23
Av Hanne Bjøralt
Når en er en jentunge på fire, er verden stor, avstandene enda lengre og inntrykkene sterke. Jeg var så heldig a ha ei farmor som bodde langt oppå på landet, på Kesji. Så langt var det at det tok en halv dag med toget. Så lenge føltes det iallefall når en bare hadde opplevd fire somre.
Farmor pleide å ta Kesjiblakken og besøke oss iblant. Da laget hun alltid verdens tynneste pannekaker med hjemmelaget, rød stekespade. Når hun skulle hjem igjen, fikk jeg ofte lov å være med. Jeg elsket disse turene. De gikk alltid på samme vis, sommer som vinter.
Vi bodde i storbyen Hønefoss. For å spare oss den lange vegen ned til stasjonen, gikk vi på toget på Hønen. Det var egentlig et skur, som var malt i samme farge som farmors italienere, og ei rampe. Jeg syntes det var bedre å starte turen fra Hønefoss stasjon, siden de lange togene ofte sto og ventet der. Bergenstoget var det fineste, med lange, røde vogner. Toget hadde med folk som snakka høyt. De hadde ofte store, røde og blå ryggsekker.
På stasjonen kom etterhvert også byens eneste gotteriautomat, men den fikk vi ikke nyte godt av før vi ble eldre og brukte ettermiddagene der for å pleie sosialt samvær med reisende. Samværet ga stort utløp for fantasien vår, der vi ga oss ut for å være både de ene og de andre.
Vi gikk den lange vegen fra huset og ned til Hønen. Det var nok nesten en kilometer, men mange skritt for korte ben. Vi hadde alltid god tid, og farmors hånd var trygg og myk å holde i. Når vi nærma oss rampa, kjente jeg den varme, salte lukta av mørk tjære. Rampa lukta akkurat som båten før vi satte den på tjennet hver vår.
Så satte vi oss til å vente. Det var alltid lenge å vente. Farmor fortalte historier mens jeg holdt utkikk utover brua. Det var en historie for alle anledninger, og det gjorde ingenting om den var fortalt før.
Endelig hørte vi toget tute bak svingen der det kom til syne. Da toget stoppet, spaserte konduktøren forsiktig ned trappa og hjalp oss opp de høye trinna. Kupeen var stor og skinnende i rødt, hvitt og sølv. Det var alltid vindusplass slik at vi kunne følge nøye med på turen. Togvogna lukta lær og sol. Setene var magiske og kunne snues slik at vi kunne sitte fremover eller bakover. Men så tunge var setene at bare konduktøren kunne flytte dem. Konduktøren hadde verdens flotteste uniform i svart. Og det fineste av alt var lua, med rundinger i rødt og hvitt og skinnede brem. Han var alltid veldig alvorlig. Jeg var helt sikker på at konduktøren eide toget, og at han både solgte billetter og kjørte det mutters alene.
Billettene var grønne med tall på og så ut som ordentlige penger. Disse tok farmor alltid vare på, og vi brukte dem når vi lekte tog senere på kjøkkengulvet, med stoler i rekker og rad. Farmor var konduktør.
Høyt oppå det ene hjørnet i kupeen stod det en glassmugge med vann og glass. Det var nok til konduktøren om han ble tørst av all gåinga og kjøringa. Og han måtte jo bli tørr i munnen når han måtte prate med alle. Det var og ei øks i et skap, men den fikk jeg aldri noen forklaring på. Kanskje den trengtes om trær falt over linja og konduktøren måtte ut og hogge og rydde?
Så begynte ferden. Vi kunne alle de rare navnene på stasjonene, og de var mange. Vi kjørte over jernbanebruer med strie elver, gjennom masse mørk skau, over digre jorder med kuer på og langt, langt bort fra folk. Plutselig var Hønefoss som i ei anna tid og kjørte i full fart bort fra alt det kjente.
På Jevnaker var det alltid mye folk og da visste jeg at vi var halvvegs. Der kunne vi se fjorden som skinte i mørke blåtoner og bakkene som førte opp til landet. Vi suste videre i full fart. Fargene var sterke. Det var irrgrønne jorder med høy, koboltblåe tjenn og knallgule åkre. Her og der lå små klynger med stolte, røde låver og hvite våningshus. Da visste vi at nå var vi snart framme.
Etter lang tid så vi noe kjent. Det var Kesjitjennet! Det var underlig å se det fra andre sida, og det så ikke ut som farmors tjenn. Farmors hus lyste opp i gult, og bak gikk sauene og beitet. Konduktøren var flink og klarte og stoppe toget akkurat slik at vi kunne klyve ned på rampa ved Folkets Hus. Det bygget var stort og staselig, og sto der så taust og traust. Som noe uforandelig og trygt selvom livet stadig tok nye vendinger.
Spaserturen til Kesjikrysset var lang, men det var mye å se. Kraftstasjonen kneiste så grønn og diger, med rare lyder av farlig strøm. Før svingen var dammen der plastsvaner svømte så stille omkring og den strie bekken med kimer og farverike ender.
Farfar sto og ventet på gården, og den lange turen var over. Men Blakkens trauste ferd følgte jeg videre fra tunet. Og lyden av toget er fremdeles den deiligste lyden å sovne til, om en er fire eller førti.
Tips en venn
Skriv ut