kulturHADELAND

SANGER HANS

6 år gammel kom Hans Alexander Hansen til Felberg gamlehjem på Jevnaker. Kommunens fattigkasse betalte noen kroner til den som tok imot et legdslem, og den som godtok det laveste vederlag fra kommunen fikk tilslag. Året var 1917. På godt og vondt blir denne oppveksten bestemmende for Hansens fremtid. I boka Det lyriske fattighus som kom ut 1969 på Pax forlag forteller han mye om barndommen. Vi skal holde oss til Hansen sjøl, men anbefaler gjerne Bjørn Bjørnsen biografi. I disse dager har visegruppa Ulabrand fra Drammen lagd sanger til noen av dikta hans.Kanskje har jeg et nært kjennskap til typer som dikter Hans. Jeg har sett så mange av dem på gatene i Oslo. Ofte var de fra bygdene. Og etter at han sto til konfirmasjonen i Jevnaker kirke 4de oktober 1925 i dress til å vokse i, var en epoke over. Han var ikke lenger legdslem. Gleden varte ikke lenge. Hans Alexander hadde nemlig tidlig skjønt at han ikke var et arbeidsemne som faren og rallaren Ragnvald Hoggern Hansen. Nei, arbeidslysta forsvant på Felberg der han uten betaling måtte jobbe i timevis hver dag. Så begynte et liv i det rotete terrenget som Norge representerte på 20-30-tall, med tatere, andre slengere som de arbeidsløse, gutta med brann i lønningsposen, og Hans skulle utvikle sitt varemerke, selv om egentlig alt gikk på tverke.

Det ble det ene fengselsoppholdet etter det andre. Statens juridiske som strafferettslige praksis et kapittel for seg. Beryktede Opstad arbeidsanstalt. Nå ble Hans Alexander i egen person et slags innlegg i all debatt om løsgjengerloven som viktige debattanter på 60-tallet førte. Han ble dosent i løsgjengeri som man spøkefullt sa, og han opplevde en kort periode av åpenbar popularitet. Egentlig gjorde han bare det han i små øyeblikk drømte seg til, en vakker tanke om livets poesi.

En opprører?
Selvsagt kunne ikke en mann som Hansen riktig regnes med. Det finnes et øvre sjikt som forsvarer forfattertittelen. For å være kunstner kreves den middelalderske håndverkerens mesterbrev. Hva er en mann uten ordentlig skolegang, konfirmert riktignok, men dog? En håndsrekking fikk han imidlertid fra en så viktig mann som Johan Borgen da han i Dagbladet den 6. mai 1969 under overskriften Skål, Hans Alexander! skrev:
Sikkert er det at han er skribent av blodet. En hel del har han også fått lest under veis mellom drammene. Inspirert og opplevd det er det denne merkelige boka er. Derfor fanger den oss helt med alt sitt vidunderlige rot. Noe stor karriere som dikter, fikk han aldri. Han ble oppdaget i Drammen av Alf Prøysen, som banet vei for ham til radioen og Magasinet. Tre bøker ble det ut av det, kanskje noe her og der i aviser som ikke er ransaket godt nok. Et opprørsskrift? Alt for snilt til det, det sier oss så mye, fordi det virker ekte, som skrevet ned med blyantstump på avrevne papirstumper, nok en gang Borgen. Arbeidskapasiteten kan ha sitt å si, for Hansen klarte aldri å bryte med Kong Alkohol, selv om han hadde sine gode perioder. Som oftest var han denne tørste nyfødte kalven som i diktet Drankerliv der han vandrer ut Fra fyllearresten i Bruas by.

"På Hadeland gikk jeg og leste for presten
Som skilsmisseunge på legda jeg var
Jeg stjal meg om kvelden en lørdag på festen.
Der sto jeg i bunaden tafatt og rar.
I fattigårdsveven hang lukta av Bron.
Men jeg ville høre på visa has Tron."
Dette er første verset av Den gode armod han kaller diktet, som er sangbart som tusan. Sanger Hans, ble han jo kalt blant sine. Det var på Klinkenberg det ble arrangert dans, han opplevde den store helten Tron da han var elleve år. Med sixpence på snei og ertelystent blikk på jentene, som Bjørnsen forteller i Balladen om en cellesanger. Den store helten Tron sang om cowboys på prærien, kvinneforførere og småbarn som svalt, om kjærlighet og utroskap og fri manns liv. Mange år seinere diktet Hansen:
"Og publikum sto i prosaiske rader,
Jeg duknakka gikk gjennom porten så trang.
Der hørtes den beste blant svarte ballader,
Min lyriske bror om en spellemann sang.
Og rosene blødde i diktervisjon.
Dan Andersson var jeg i visa has Tron."

Så hender det som ofte hender:
Alt det vi har kjent som så negativt i barndommen, forvandles til luftspeilinger. Det oppstår et sted som eksisterer i minnet, og som er evig grønt uansett årstidene. Han peiler oss rett på: I delet mellom Jevnaker og Lunner, øst vest, lå skogen yrende av liv, frodig var fortidens fauna og flora. Himmelens fugler hadde rede, elgen beitet, gaupas katteauer lyste lik nordlys ...
Det fantes sånne steder der Hans Alexander kunne drømme seg vekk, og der han også opplevde det spennende livet i naturen. Det er disse minnene han gir oss. Han husker budeia som lærte ham å sette pris på livet i fjøset, varmen og stillheten. Han fikk en egen ku som budeia kalte Velkommen som var en ordentlig trollku. Den hadde vært i fjellet hos huldra. Det fine med Velkommen var at den forsto menneskenes språk, og Hans Alexander var hos kua hver bidige dag. Men som julenissen blir avslørt, kommer hverdagens prosa.
Hansen er en snill og blid forteller, selv i tragediens kjølvann. Saftig innimellom. Men det kan være spennende å lese Bjørn Bjørnsens biografi fra 1973 som et tillegg. Et par ord om ham også: I presentasjonen av Bjørnsen ramses det opp tidligere bøker han har skrevet som Sirkusliv, Abort i Norge, En mann kalt Gulosten og Hva sensuren tok. Forlaget spør:
- Fins det noen sammenheng i et så spredt emnevalg? Ja, svarer Bjørnsen, samfunnet sett nedenfra. Biografiens bærende kraft er innlevelse og intervjuteknikk. Den skjønnmaler kanskje der Hansen har svartmalt og omvendt. Den husker der Hansen har ønsket å glemme. Noen av Hans Alexander Hansens dikt ER Hadeland. Ulabrands diktutvalg mer bymessige. En idé for en visesanger på Hadeland?
Sanger Hans døde 1982.

MED BAYERSK POLKA OG ET BARNLIG SINN

Født på Jorstad i Gran i 1909 som den midterste av 13 søsken. Ut å søke tjeneste etter konfirmasjon, og vi syns vi har hørt det før: Skummelt med andre ord. Ingen utdannelse, men med leik og et lyst sinn fantes råd. Reiste til Amerika i 1930, ble gift med Georg Langbo i Vancouver, selv om han opprinnelig kom fra Drammen. Og det ble Drammen. Ikke i noen velstand nei, men hun hadde lært husflid hjemme, sylting og hermetisering, hun var kreativ med symaskinen, fikk tid til å dikte. I 1954 kom hun til Barnetimen for de minste i NRK. I 1961 etter at mannen døde, kom hun hematt! Resten er fri utfoldelse, og i mangt ble hun hele Norges Kirsten Langbo!
Hun har fortalt om hendelsen i Hadelands årbok 1973, hvordan Berte i barnetimen ble til. Ikke at hun burde latt Berte oppleve å bli satt bort som hun ble. En av kritikerne sa at det var upsykologisk å skrive om foreldar som ga bort ungen sin. Men det var da enda mer upsykologisk å oppleve det, skrev Langbo i årboka da hun gjenopplevde hendelsene.
Som NRK medarbeider og med all den moralske forpliktelse en sånn stilling medførte, fikk hun merke at det satt litterære barnespesialister på vakt.
Mer interessant er at Kirsten Langbo alias Bertes opplevelse med hjemlengselens krefter er så allmenngyldig. Vi som nettopp har hilst på Sanger Hans kan sette hans opplevelse på gamlehjemmet som eksempel. Det vi finner hos begge er kanskje nøkkelen til skaperkraften de utviklet - i det tragiske. Skulle så Kirsten Langbo bebreides fordi hun lot barna oppleve Bertes hemlengt?
Kunstens vei er tornefull heter det, og i en bearbeidelse av et traume ser vi nettopp sterk kunst bli til. Alias Berte og Kirsten klarte seg dessuten godt. I dag vil vi synes vokterne sto mest for den moralske siden av saken, og særlig når de ikke synes å ha sett lykken hos jenta som kom hematt på ordentlig.

Jeg hadde under tiden jeg arbeidet med Kirsten Langbo morsket meg opp litt. Her har vi enda et bevis på at vi har så lett for å glemme, kanskje ikke se det vi har rett foran nesa! Men dette var tenkt og følt før jubileumsåret. Siden jeg skrev artikkelen har vi hatt mange Langbomarkeringer, Heme hos oss kommer ut igjen på nytt ... På Sanne skole i Gran har de ikke glemt verken Berte, eller Halvor Billig. Dessuten, på radioen, sender de repriser av de fantastiske barnetimene hennes med den bayerske polkaen på slurva, og der hun på et trillende hadelandsmål sier for eksempel: Je kom ifrå et hem der det var liv og leven, leik og moro støtt; små og store søsken og ælle slags dyr, og der det æller var så nøye med no. Og det var inn i denne virkeligheten han Halvor Billig kom med alskens kram, som varene het. En krambu var en landhandel, men kram kunne like gjerne være skrap. Ikke at de hadde råd til å handle mye av storkaren, for a Berte, hu kom aldri til å bli værendes på det flotte stedet hu var tiltenkt, og foreldra sleit all tid med å få endene til å møtes, som det heter, med a Berte på lasset.Som Sanger Hans ble heller ikke Kirsten Langbos skriftlige produksjon særlig stor. Ved siden av historiene om Berte, har hun skrevet tre andre barnebøker. Heme hos os er selvbiografien som kom i 1978, og mer ble det ikke. Så var hun så i vinden bokstavelig; Norge rundt ved utallige jubileer, juletrefester, messer, 17.de mai arrangement. Hun var en entertainer med gitar eller trekkspill, buktaler attåt med dukker, mye spøk og leven. Det var et slitsomt liv, forteller datteren Aud, men hun holdt på til langt opp i årene. Så kan vi undres over om hun hadde den ro eller den vilje som skulle til for å drive talentet eller talentene videre?
Vi kommer hele tiden til nye begreper på reisen vår; denne gangen talent. Sanger Hans og Kirsten Langbo var utvilsomt talenter, og de gjøglet seg fram til berømmelsen som de, for å låne Johan Borgens ord, hadde i blodet. Men kunstens underholdningsaspekt er kanskje alt for besnærende? Og underholdningens umiddelbare respons voldsomt tiltrekkende. Hva kan overgå et jublende publikum. En håndfast klapping. Tenk denne stundens appell i motsetning til en stille kamp med utforming, finsliping av teknikk og all annen videreutvikling som foregår time etter time i ensomhet. Der det butter. Og er et slit.

Kirsten Langbos virkelig store gave til sine etterkommere er utvilsomt Heme hos oss. Litt kjedelig kan det sies at det er en viktig og levende kulturhistorisk skildring av livet på en gård 1920-tall. Men vi kan tenke oss at det ligger mer bak skapelsesprosessen. For eksempel det faktum at hun bruker sitt nærmiljø, hun nærmest utleverer det. Vi vil alle hevde retten til å ha vårt eget privat. Noen vil hegne om denne skatten som om den var enten fryktelig verdifull eller mørkere enn natten, og sånt skaper jo mest nysgjerrighet. Den hegnende om det. Men Kirsten Langbo måtte som alle kunstnere allikevel komme over en kneik. En ting er å tegne og dikte. Noe annet å benytte seg av det dokumentariske, i sakprosaisk form når hele bygda kan følge med på det du gjør.
Kirsten Lanbo døde i 1996. Heme hos oss viser hvordan en personlig stil hører med hos en kunstner. Hun overvant småsinnet, og minnet hennes lever!

MALEREN PÅ SKJERVA

Noen av oss har kanskje sett et glimt av bildene som henger på Rådhuset i Lunner, men vet utover det ikke særlig mye om Erling Merton. Filatelistene på Hadeland har frimerket hans med en tegning av Søsterkirkene som logo. Hans far Ernst Aschenbach var maler og med aner fra Tübringen, Tyskland. Erlings datter Annelene er billedkunstner, og hadde utstilling på Folkemuseet Hadeland på 80-tall. I 1908 flyttet familien Aschenbach inn i et hus like ved Lunner stasjon; da var sønnen i huset 10 år. Siden ble Erling Mertons kunstnerutdannelse av internasjonalt snitt, men like fullt lever Hadeland videre i hans bildekunst. Vi er nysgjerrige! Er ikke navnet litt kjent? Mange vil huske en vinner av skihoppuka rundt nyttår (med dårlige norske resultater). Andre vil huske filmen Døden i Venedig, Thomas Manns berømmelige novelle fra 1912 om den meget kultiverte Georg von Aschenbach som plutselig står stilt ovenfor en fristelse av de største dimensjoner. Bestefar Johan Carl Christoph Aschenbach var født 1833 i Schwartzburg Rudolfstadt, og vi finner ham først som byggmester i Bragernes, Drammen. Der giftet han seg 1868 med byggmesterdatter Nicoline Rikke Ellingsen, og Ernst blir født i 1872 som eneste gutt blant 4 jenter. Ferden går til Gjøvik der byggmesteren leder arbeidet med Gjøvik kirke (sveitsiske stil), offentlig innviet 1. november 1882. På slektforskervis har jeg funnet veien deres videre til Hamar der Ernst blir konfirmert 17. April 1887. Siden flytter familien til Kristiania. Ved århundreskiftet er portrettægner Aschenbach gift med Marie Magdalene, datteren til sjømannen Nils Larsen fra Slagen ved Tønsberg. Byggmesteren er på dette tidspunktet ute av sagaen, mens Erling er født. Søsteren Margrethe noe senere.
Historisk interesserte på Hadeland har hatt stor glede av mange av farens landskapsmalerier. Siste årets Hadelandskalendarn (2008) viser tettstedet ved Augedals bro. På Roa stasjon henger bildet hans av nettopp Roa stasjon med et godt utsyn over Viggadalen oppetter. Allerede i 1919 skaffer han seg hyttetomt og bygde på Skjerva. Stedet ble kjært og inspirerende for sønnen Erling som imidlertid skilte seg av med navnet Aschenbach. Det kan det ha vært mange årsaker til, uten at vi skal lete i den familiepsykologiske atmosfæren.

Talentet hos Erling ble tidlig oppdaget. Han kom til Statens Kunstakademi med størrelser som Halfdan Strøm og Christian Krogh som lærere. I 1922 kom han til Tyskland og Kunstakademiet i Dresden (og i nærheten av sin slekts utgangspunkt). Videre kom han til Berlin, og kunne ikke unngå inntrykk fra den surrealistiske, kubistiske gruppen Der Blaue Reiter med malere som Kandinskij, Marc og Klee. Käthe Kollwitz grafikk gjorde et uslettelig inntrykk, forteller Borghild Gjerdingen.
Merton opplevde også den store drømmen: Paris. Her hadde han et nesten møte med Picasso, men trakk seg i siste liten. Picassos blå periode gikk ham imidlertid til blodet. Han malte hos størrelser som Fernand Leger og Pola Gauguin, sugde fra Paul Cezannes oppfattelse av lys, mens han levde sparsommelig mellom cabareter, gjøgleboder, gateliv, la Seine og le Pech. Han ble en reisende i Europa hele livet med kunststudier som fremste siktemål.
Borghild Gjerdingens observasjoner og nærhet til kunstneren er gullgruve. Gjennom små anekdoter eller rene faktaopplysninger nærmer vi oss en ung kunstners veg. En tornefull som det sies. Som da han fikk høre at han malte for mye grått, det er for lite gylne farger her, sa professor Strøm. Ja, men jeg ser ikke noe gyllent, svarte Merton, og uttrykte noe svært viktig. Kunstneren skal forholde seg til hva han ser. Gjennom denne erfaringen oppsto en utvikling som gratulasjonen han fikk fra samme professor ved debuten i 1924 beviser: For noen skjønne gylne fargetoner du har! Så hadde Merton funnet det gylne, men uten å forråde hva han så. Han fant det gylne i det grå.
I 1931 ble han gift med Veslemøy Søyland fra Flekkefjord. Et nytt landskap sto for erobring, noe også samlingen i Lunner rådhus viser. Krabber, blomsterflora, heire, holmer og skjær. Erling Merton kunne utvikle et vekselvirke i inntrykk; vår og høst på Skjerva, vinter på Ekely (Edvard Munchs eiendom) og sommer på Hidra.
Siste bemerkelsesverdige erobring gjorde han da han for alvor tilegnet seg sitt uttrykk i silketrykk, samt en serigrafimetode. Det var ved oppdagelsen av den japanske kulturarven han tilegnet seg denne Østens påvirkning. Motivet av en trerot fra Skjerva oppnådde en 2. pris ved en utstilling i New York 1959, med japanere på lste og 3die.

Erling Merton overtok et Hadeland etter sin far kan vi si, og Ernst Aschenbach levde helt til 1954 da han var 82 år. Så er far og sønn så forskjellige i sin tilnærming som vel mulig, på ett vis. Vi legger aller best merke til det når Borghild Gjerdingen gjør rede for Erling Merton ufullførte drømmer om et større arbeid på Hadeland. For der den gamle landskapsmaleren holder seg til en fotografisk gjengivelse, var Mertons drøm en frise over hjembygdas arbeidsliv. Den ville hente elementer fra skog, jord, geologi, arkeologi og biologi i bilder som speilet hverandre. Og i alt av Mertons arbeid opplever vi skjønnheten i detaljene. Hvordan han var opptatt av en lysbrytning i skogen. Lysets spill i en vannflate. En bille, en sommerfugls tegning. Konturene i tre, bark og stein. Tang og tare. En vrang trerot. Utvalget er annerledes enn hos faren. Og øynene som ser. Skogbruket ønsket han især å skildre i et arbeid tiltenkt Granvang. Der skulle skogskaren og Skjerva mann Lars Skjellbreia ha en sentral rolle.
På Hadeland kan vi også se Mertons Jesu korsfestelse i Nordre Oppdalen kapell, rett ved Elgsjøen, og malerier fra Tingelstad kirke på Hadelands Folkemuseum. Erling Merton døde 1967.

KORNÅKERN ER ET HAV

Født i Svolvær 1942. Sjømann, utdannelse innen shipping, ansatt i Shell. Studerte biologi på universitetet i Granada, Spania, og historie i Oslo. Satt en tid i landstyret i SV. Debuterte 33 år i 1975 med Vegen å gå. Da hadde han allerede gjort hadelending av seg, for med Sct Petri - Dikt for en pilegrim i 1995 skrev han i innledningen: Sct Petri kirke på Hadeland har i snart tretti år vært mitt hellige fjell. En dag snakket landskapet til meg, og jeg forsøkte å svare.
Poet, potet
Er det tilfeldig at disse ordene er så like? Kanskje ikke? I så fall har poesien i alt for stor grad mistet sin rolle i den norske hverdagen - en rolle poteten takk og pris har beholdt i all sin anvendelighet. Men det er synd i Terje Johanssens tilfelle, at poeter ikke en gang har sesonger, og at vi ikke har Nypoeter. I diktet Kornåker i juni(fra Vegen å gå) heter det Korn sådd fra villige hender / langs Vigga Volga Donau / La blikket fange disse åkrene / Så mye kjærlighet, så mye lett berøring / av vind og hender ...
Leseren kan følge ham og hans Vegen å gå i en rik produksjon. Poet, potet - kanskje er det nettopp Terje Johanssen og denne likheten to ord imellom, som best kan beskrive ham som en av Norges mest spennende poeter fra 1975 til han døde i 2005? Feiringen av hans 60-års dag kom med en samleutgivelse av hans dikt der tittelen så helt riktig ble: Vid utsikt.

Men alltid vender han hjem, til Hadeland som i diktet Stasjonsby (fra By 1990): Her er hvert hus / et ensomt hus / som om kvelden sender ut lys / og små pianotoner / mens toget løper linjen ut / langs åkrene, bundet til avreise / og ankomst / Her bor jeg / og tar hver kveld et tog jeg forlater / I et land som dette er det passende / at skiltet på stasjonen viser høyden over havet ... Når han endelig skal til å sovne er han allerede på et annet sted, ikke så rart kanskje: Jeg tenker på min fødeby og sovner lett / til bruset fra skinner og høye bølgende trær.
Selvsagt måtte en mann som Terje Johanssen vise sitt engasjement ovenfor det lokale. Riktignok aldri på noe overdrevent vis. Han var medlem av Steinhusets venner, og var med på starten av Steinhusets spennende kulturelle arrangementer. I 1995 i samarbeid med Hadeland Folkemuseum, kom Sct Petri.
Du kan kanskje tenke at han måtte legge havet på hylla, ja glemme det? Men hvorfor det? ville vel Terje svart. Om du rører ved en bølge (fra Nytt liv i 1984) / rører du også hvalens hud, / og det langsomme slaget med halen / blir ditt eget, langsomme hjerte.
Verden er skapt / av havet i oss alle ... I disse tankene finner vi dikter Terje. Men motsatsen, fast grunn, jorden blir like viktig for ham, og som han kan male det for oss! Vinden som fór forbi / langs det ørretklare vannet / stanset opp under trærne. / I sivkanten står rødmaget røye, en spiselig sol ... Og som når Pilegrimen ser utover landskapet ser vi et evig landskap: Vakre er åkrene langs åskammen, / broer for en naken fot, / Den lille kirken lyser / som en sølvbeslått messebok ... Men aldri er det stillstand i bildene, de er bevegelige / som selve livet. Som vinden, som når den bevegelige solen kaster en stråle, som den plutselige tyngden av blomstrende hegg / langs gutua, slik Kvitekrist blomstret den tredje dag.

Han levde med vissheten om sin egen død, en god stund, som en kreftpasient alltid vil gjøre, og diktene hans blir inderlige i det som er, men også enda mer spørrende ovenfor det som ikke er, men som skal komme. Som i dette diktet om Drømmere: Jorden er fast mark / for drømmere. Gress vokser der / og regn skyller steinene blanke. / Jorden blir ikke gammel, den blir / til liv, om liv er det vi vil ...
Sommerfugl eller larve?
Terje Johanssen levde med et varsel om en tidlig død, og i de siste diktene kunne han være så dønn ærlig som i diktet En tanke i oktober: Jeg vet vi skal forandres / fra larve til sommerfugl / fra sommerfugl til støv, begynner han. Han maler ut bildene en sommerfugl kan gi, men kjenner også at han ikke strekker til. Alle diktene som jeg skrev / som skuffet meg selv og andre. Han kjente vinterens komme: Verden dirrer / som en ungjente i tåspissdans, og måtte slå fast at Jeg greide ikke helt å bestemme meg / for å bli sommerfugl. Vi er larver / som blir til støv. En sår ærlighet strømmer fra dette diktet, men gir meg den motsatte følelsen: Å jo da, dikter Terje: Du var en sommerfugl av og til, og mye mer. Takk!

TO PILEGRIMER PÅ SJO

Forfatterne Aasmund Olavson Vinje (1818-1870) og Tryggve Andersen (1866-1920) har det til felles at de begge døde på prestegården Sjo, rett ved Søsterkirkene på Gran. Ingen av dem var hadelendinger. Vi kan kalle dem pilegrimer. På et merkelig vis har de kommet til å bety noe for oss; især Vinje vil mange påpeke. Men hvorfor i alle dager skulle vi utelukke Tryggve Andersen? Vi er vel rettferdige her på Hadeland, vi skiller ikke mellom liten og stor? Høy eller lav? Bred eller tynn? God kjent, lite kjent? Vi har et tvisyn og vi kan vel like De forkomne sjælers digter som Andersen kalte seg?
Dagens begeistring for Vinje står ikke i stil med samtidens oppfatning av mannen. For mange var han rett og slett en pest og en plage. Mannen var husmannsønn, han kom fra fattige kår, han kunne ikke oppføre seg! Ikke bare det: Ved undervisning (han ble ansatt som skolelærer rett etter konfirmasjonen), gjeting og brenning (han solgte brennevin til bøndene), sparte han penger til egen utdannelse. Det var uhørt! Han fikk riktignok beste karakter hvor enn han tok eksamen; på lærerseminariet i Asker, på Heltberg studentfabrikk i Christiania, som jusstudent. Han sluttet egentlig aldri å studere, men søkte han fast arbeid, fikk han avslag, eller senere sparken. Frekk som fanden var han, insisterte på å snakke sitt eget mål, samtidig som han var særdeles sarkastisk. Han kunne for eksempel si: Min omgang med grisen kom meg til den største nytte da eg skulle studera tysk Philosophi. Så kan vi si vi opplever det underlige paradoks idag at Vinje til tross for spynorskens uvenner store og høylydte skare, kan sees som et herlig unntak i den overnasjonalistiske atmosfæren i tiden han levde i. Han var tvisynt som han selv kalte det, han var moderne. Visst skrev han nasjonale perler som No såg eg atter � �, men samme mannen kan latterliggjøre det bondske så inderlig at vi kveiler oss i latter. Humoren er besk. En fin herre gratulerte Vinje med ekteskapet. Han svarte: Jo, ho hadde ei ku. Romantikken ga han brått på båten. Men innlandsNorge har gjenoppdaget sin mann. Hadeland er satt på kartet som vi kan si, for der sluttet hans berømmelige Ferdaminni.

Tryggve Andersen er oppvokst på Ringsaker. Faren var lensmann og innflytter, mens moren virkelig tilhørte Opplendene som de kalte det på den tiden. 9 år gammel flyttet familien til Hardanger, og da Tryggve skulle til med en utdannelse som han slettes ikke sparte til, ble det katedralskole i Bergen i 1878. På 80-tall dro familien tilbake til Hamar, og siden hadde Andersen sitt vesentlige opphold på Østlandet, til tross for at han sa han elsket kysten og havet. Jeg har aldrig været hjemme paa Oplandene, sier han et sted, og blir det heller aldrig. Utvilsomt et paradoks, for hans forfatterlandskap ble innlandet.
Som student i hovedstaden studerte han noe så sjeldent som egyptologi. Da han utkom med I cancelliraadens dage i 1897, fikk han i tillegg skussmål som eieren av en av Norges mest spennende penner. Han var ingen trendsetter, han var motstander av realismen. I stedet ble han en ivrig forteller, gjerne preget av innlandets fortellertradisjon iblandet skrekk, død og fordervelse. Under en reise med sin første hustru til Tyskland, Island og Færøyene døde både sønn og kone av tuberkulose i 1901. Så ble han gift annen gang, og skilt. Da han ble sammen med sin tredje kvinne som han reiste på tuberkulose sanatorium i Follebu, Gausdal, med, flyttet paret etter en tid i Asker til Helmen gård på Gran, Hadeland i 1918, og du vet det jo. Han endte sine dager på Sjo.
To pilegrimmer på vei til Hadeland
Det er akkurat 50 år imellom tidspunktene våre herrer takket for seg; 1870 og 1920. De opplevde et Norge i forskjellige faser, for på Vinjes tid var det ennå vrangt og umoderne - til tross for jernbanen til Eidsvoll i 1854 ga startskuddet for modernismen, kom Andersen til å oppleve fortsettelsen. Bare forskjellen på hvordan de reiste til Gran, forteller sitt. Vinje tok sannsynligvis dampbåt til Drammen. Siden tog til Jevnaker. Derfra tok han båt fra Randsfjordens vassbund til Røykenvika. Og først nå bar det med hestekyss opp til Sjo, en to dagers reise, minst. For Andersen med familie var saken enkel. Tog fra hovedstaden til Gran. Hestekyss opp bakken, eller bil, alt innen en dag.
Men tiden til tross finner vi overraskende mange likhetstrekk herrene imellom. Begge glupe. Evige studenter. Reisende. Vinjes turer utenlands gikk til København, England, Skottland, Paris og flere ganger til Sverige. Begge foretar en sjøreise. Vinje i 1846, men blir sendt i land som ubrukelig. Andersens innsats ikke mye bedre året 1902-03. Han var en betrakter (les Dagbok fra en sjøreise utgitt posthumt) og i jevnt dårlig humør, det er sikkert. Han skulle skrive en sjøroman, som aldri ble noe av. Vinje ble enkemann etter kort tids ekteskap, som Andersen i hans første ekteskap. Begge hadde dårlige rykter i sin samtid. Begge fremsto som åpenbare syndere (Vinje sa: Etter som eg synder gjorde, lærde eg at væra mild). Begge kom til Hadeland nærmest mot sine uttalelser (jeg har aldrig været hjemme på Oplandene og jeg vil til fjællene). Men altså, allikevel ... Spennende!

Outsidernes hvilested
Den ene tørrvittig og med sin sarkastiske snert. Den andre alvorlig, en fantastisk historieforteller, evig opptatt av spøkelser og folkelige dramaer i natur og stue. Begge noen ulykkelige optimister, som alle pilegrimer? Vinje kom tilbake for å gjenoppleve sin lykkelige stund med sin kjære Rosa? Andersen som en evig håpefull elsker, denne gang med sin Grete. Men hvorfor egentlig her? Rett ved Søsterkirkene. Steinhuset. Den eldgamle religiøse grunnen. Andersen med sin hang til katolisismen; i så fall hvis det skulle være religion. Vinje med sin sympati for fattigfolket, Andersen med sitt engasjement for de forkomne sjæler....
Vi kan gruble i det uendelige, men kanskje er det også helt selvsagt: Her kunne de møtes i en felles skjebne, de to, og vi som vandrer her omkring bør vite og sette pris på det ...

PÅ GLATTISEN MED BALLANGRUD

Født i Lunner 1904. Utgjorde en del av Hadelandstrioen sammen med Staksrud og Elnestangen. Verdensmester og vinner av 4 distanser. Hans beste år var 1936 da han vant NM, EM, VM og tre distanser i OL, selvsagt var han flaggbærer den gangen i Garmisch Partenkirchen. Da Lilly Hammer vant for oss ble det statue og olympisk ild tent i Jevnaker den 15. desember 1993. Grunnen til at jeg henter fram Ivar Ballangrud i denne sammenhengen, skyldes ikke minst boka Veien opp til gullstolen som du kan finne på biblioteket.
15 år etter, kan Hadeland melde om stort frammøte og stor festivitas med både Maren og Sverre Haugli som representanter, da man feiret fakkelstafetten. Det ble lagt ned krans og ikke lenge etter ropte Jevnaker fansen til søskenparet seg hese under verdensmesterskapet i Hamar. Det er en herlig innstilling rundt skøyter der, som smitter, for jeg følger alltid med på hvordan det går for de to! Men all slags idrett trenger kanskje mer sårt enn noensinne minnene om de gamle helter om dagen, der så mange utøvere mister buksa og blir tatt for juks. Og i Ivar Ballangrud finner vi et forbilde verdt å trekke fram på mer enn en måte.
Hvis vi leiter etter tidsforskjeller, miljø og innstilling med en prima konklusjon på at alt var bedre før, finner vi selvsagt det. Men vi kan vel dypest sett enes om at det er essenser som er seg lik tross alle årsskifter. Det gjelder i kunst, som i idrett. For det første gleden som utøveren finner i det han eller hun holder på med. Dernest er det en søken i aktiviteten som alltid handler om å overgå seg selv. Desto flere svakheter man har, ytre som indre, kan det virke som om denne motstanden kan gjøre utøveren ditto sterkere. Ja, hvis omstendighetene er riktige. Vi tror ikke på eventyr: Slitet er reelt, og det må være fremtidsrettet, ikke bare nytteløst og tappert, da vinner man ikke.

Ivar Eriksen fra Lunner
Ballangruds bok fremhever seg ikke med lange fyldige beskrivelser, det er det knappe og konsise som rår. Boka er dermed fort lest, men som du kan tenke deg mitt eksemplar var, skikkelig vellest som den har tilhørt Lunner bibliotek siden 1949. Stoffet som finnes mellom linjene imidlertid, får boka til å leve lenger.
Korthugne setninger som: Far var småbruker og møbelsnekker og døde da jeg var 5 år gammel, setter i gang noe. Moren dro til Oslo og lærte å bruke strikkemaskiner, og dermed fikk fem gutter i alderen 3 til 11 år, nok til føden allikevel. Ikke uten at de fem guttene måtte hjelpe til. Alle ble de kyndige strikkemaskinbrukere; helst sydde de sammen de ferdige stykkene. Men det var også annet arbeid de måtte bidra med. Det er ikke mange igjen som har opplevd 1920-årene der landsbygda ennå tilbød arbeid i skauen, manuelt. Jeg felte trær med en øks som var så tung at jeg knapt kunne løfte den, og kaldt var det så det sprakte. Det var onnearbeid for 50 øre og kosten. Sette poteter, ta dem opp, luke turnips, gjete. Det siste var
kjedelig, så sant ikke kalvene hadde kommet seg inn i kløverenga. Skolen var en trist affære, med en lærer som holdt kustus på den gamle måten. Og så kom den endelige stigmatisering: De fikk ikke hete Ballangrud! 5 gutter som var havnet i den fattigslige kategorien, kunne gjerne føle standsforskjellene sånn. De ekte bøndene ville gjerne briske seg som borgerne i byen. Men en dag sa lærer Volla på Jevnaker i fra. Kall deg Ballangrud, sa han, til og med litt sint. Ja, hva er vi uten de hjelperne vi møter på veien? Da de eldste brødrene fikk arbeid på Hadeland glassverk, var det tid til forandring. Hele hurven fløtte. Dermed ble det slutt med å gå rundt på gårdene for å klore sammen noen ører. Ikke slutt med arbeid om noen hadde trodd det: Ivar fikk prøvd seg på mangt: Som baker forspiste han seg, han var hjelpearbeider på glassverket, og som 16 åring var han på sagbruk: Jeg halte de vasstrukne tømmerstokkene opp fra lensene - de hadde ligget der i månedsvis mange ganger, og bar dem på nakken. All vassingen i vannet gjorde at en ofte ble gående våt hele dagen. Første minnene med Randsfjorden foregikk altså aller helst under eventuell is, og han fikk erfare at det var farlig selv om isen lå der: Yngste bror gikk gjennom på skøyter og druknet i 1923.

Men nå var Ivar ikke til å stoppe. De første skøytene jeg hadde på beina var noen treskøyter med brede jern i ... Siden snabelskøyter med skrumekanisme bak i hælen. De hang hos landhandleren og kostet 2 kroner og 75 øre. Fram til han var 16 år treskøyter igjen med smale jern. Første konkurransen i Sløvika. Han ble lagt merke til, og skulle representere det stedet der han bodde. Skøytene kunne altså gjøre noe for en mann, skrev Ballangrud, og begynte å trene. Ikke før var frosten kommet før jeg drev på med en svær piasavakost på et tjern like ved Randsfjorden. Ofte var han aleine, og snøfallene kunne være store.
Denne treningen viste seg å gi resultater. Han satte to juniorverdensrekorder i 1924. Så god var han at han kunne vært med olympiatroppen til Chamonix! Men hvor mange har ikke opplevd denne historien: God som junior, men ...?
Motgang gjør mester!
Leddgikt stanset den gode junioren. Ivar hadde flyttet til Oslo, han hadde alle forhold lagt til rette for seg, men så sviktet kroppen. Ikke så rent usannsynlig hadde tiden med tømmerstokkene ved Randsfjorden, gitt helsa et skudd for baugen. I 1925 floppet han fullstendig, og hva skulle han gjøre?
Hva han gjorde kan du lese sjøl. Da han seinere ble spurt om hva som hadde vært høydepunktet i karriere, tenkte vel alle at svaret måtte bli 1936 da alt hendte med Ivar Ballangrud, og som setter ham i bås bare med de aller største i skøytehistorien. Men nei. Sesongen 1926 var høydepunktet. Da han kunne gjøre come back.

SKUMMELT

Er det så idyll overalt på Hadeland? Akk nei. Lenge lå Hadelandsdrapene som en mørk sky her, og som Bjugn og andre bygder som har fått kjenne den tredje Statsmakts oppmerksomhet, var de mørke skyene usynlige, men du kjente dem. Vi må innom livets mørke krefter folkens! Og vi tar med oss litteratur på veien, såkalt krim med to kjendiser som Gert Nygårdshaug og Jørgen Gunnerud, vi snakker filmatiseringen av en episode om kriminalforskeren Seier - og kjenner et grøss kanskje, for det er jo selve meningen når vi skal underholdes, er det ikke?
I syd strekker Nordmarka seg helt fra Oslo til de Hadelandske grenser. I øst strekker et skogbelte seg fra Romeriksåsen til Mjøsa og langs de Hadelandske grenser. I nord finner vi Skrukkeliskog og Totenskog, og selv om vi tar en tur over Randsfjorden finner vi ikke annet enn skog der heller ved grensa til søndre Land, eller Buskerud fylke.
Når vi i disse tider snakker om klimaendringer, kan vi også snakke om naturendringer. Skog er ingen stabil størrelse, og skogen som den var i vikingtid for eksempel, helt annerledes og mye mer omfattende. Det er et tema i seg selv denne forandringen og folks kamp mot og med skogen. Det eneste stabile vi kan snakke om er folks frykt for den. Når Lars Monsen i dag kan regnes som nasjonalhelt skyldes det at hans bedrifter i skogene anses som regelrett fremmedartet. Skogsfolk har forresten alltid blitt ansett som rare, om de var finner, kjerringer som Anna i Ødemarken eller rett og slett fattige husmannsfolk. Men som krigen viste oss og som vi alltid har visst når det gjelder troll og annet skrømt, er skogen ypperlig for all skjult virksomhet.
Hadelandsdrapene
Gutta som politiet til slutt fant som ansvarlige for drapene i 1981, hadde muligens forlest seg på motstandskampen under krigen og Mein Kampf spesifikt. Hendelsen inspirerte i hvert fall Gert Nygårdshaug slik at han begikk sin første krim Bastionen (1982), og siden har det også kommet en ungdomsbok Gutten i den grønne jakka(1996) skrevet av et psevdonym Trine Kolberg. Rettsaken, kalt Hadelandsaken, ble at på til av mange ansett som et justismord, så Hadeland fikk heftet mye skummelt til en øde skogsbilvei og sine grensestrøk på den tiden.
Det mange fryktet: ungdommens romantisering av den gamle nazisme, kombinert med en nasjonalistisk hang til krigens motstandskamp; alt i en meget tvilsom lapskaus, fikk et navnsymbol som jeg kjente godt da jeg lette etter en hytte på Hadeland på samme tid. Skal du dit? spurte folk og så rart på meg. Som om hele Hadeland var en øde skogsbilvei ...
Det er det jo ikke! så jeg koste meg lenge på Hadeland helt inntil det kom flere biler med logoen nrk, og folkeansamlinger fortalte at noe helt spesielt foregikk.

Jeg var en tur innom biblioteket da jeg så at butikken til Kildal midt i Roa sentrum så å si, ble både fiffet opp og gjenstand for det som kalles skyting av en scene take one, take two og så videre. Nok en gang skulle idyllen på Hadeland forvandles til å bli noe ganske annet: Skummelt! Men først var jeg bare begeistret, og som alle andre nysgjerrig.
Filmteamets interesse gjorde godt. Scenevalget der Kildals gamle butikkdisk; ja at denne glassdisken som alle kan huske fra de riktig gode, gamle dager, som at fru Kildals hjemmebakkels som hennes nymalte kaffe endelig ble ansett som den kuriositet det vitterlig er, tydet på god smak.
Filmteamets interesse gjorde godt. Senere fant jeg filmteamet ved Shell og Roa kroa, jeg så til og med Bjørn Sundqvist, på Roa, men nå var jeg mer på vakt. De skulle lage krim. Hva i all verden for slags krim passer på Roa? undret jeg, og fant ut at jeg måtte lese Karin Fossum (Kjære Poona). Episoden de filmet hadde en original vri der alle de impliserte i bygda (liksomRoa), i realiteten kunne være skyldige: Fossum ga ingen løsning! Noen var blitt drept, og av noen i bygda. Men av hvem?
Var det noen trøst at bygda Fossum hadde i tankene egentlig ikke var hadelandsk? Vet man i grunnen hvem som er god? Er stemningen rundt meg helt Twin Peak? som så mange kjente på etter David Lynch-serien ...

Riktig krim blir det i vårt siste eksempel: Sola kastet de siste skittengule strålene sine over vestsida av Randsfjorden og det kom til å bli stjerneklart ... Ja, med Jørgen Gunneruds kriminalroman - til odel og eie - befinner vi oss i Gran kommune. Vi hilser innom Brandbu almenning, rådhuset, Nes kirke (lettere omdøpt), lensmannskontor. Og folket er umiskjennelig hadelandske. Her er det til og med noen polakker. Men det er ikke med dem det blir skummelt. Boka innleder med et sitat fra Christopher Hammer anno 1797 der sorenskriveren beskriver Odels bønder slik: ... en Norsk Odelsmand kan ansees, som en liden Adel- eller herremand ... Vi glemmer nok ikke Orderud med det første. Selv om Hedemarkens bønder vil føle seg atskillig større enn de på den andre sida av Mjøsa, er det odel nok, og stor nok på Hadeland med. Så ligger gårdene der til fritt skue og vurdering. Økonomien er håndfast på en måte. Slektskapet lett gjenkjennelig. Muligheter. Misunnelse.
For etterforsker Knut Moen er Hadeland selveste barndomsbygda, og det er et viktig poeng her. Ei bygd vil alltid ha en atmosfære der det usagte har sin plass; det alle allikevel vet. Vel, så er alle advart. Det skumle er på plass. Og så kan vi enten kose oss med det, eller holde oss langt unna.

hytteHADELAND

Hver sommer øker befolkningsmengden på Hadeland, ikke i noen sørlandsk forstand, nei aldri det. Vi merker det knapt. Hyttefolket kommer. Men noen ganger gir de et livstegn, og her skal det handle om det. Med hadelandsk fortegn.
Fra fristed til statussymbol
Som alle fenomener har hytta, koia, stua, sommerstedet, landstedet eller hva en eier/bruker vil kalle det, sin historie. En hytte var i sin opprinnelse egentlig en tømmerarbeiders krypinn, veidemannens der han hadde jaktet etter bytte langt hjemmefra, eller rett og slett en husmannsplass. Ordet hytte kan inneha meningen å verne eller å beskytte seg, men også den mer krigerske bevegelse der vi demonstrativt hytter mot et annet menneske. Vi vil ha fred på hytta; den skal være vårt fristed. Ved århundreskiftet fikk dette fristedet en romantisk klangbunn. For vår del kan vi trekke fram Bernhard Herre, en noe mislykket beiler til Camilla Collett og fra den øvre samfunnsklasse. Imidlertid kom han til å gjøre livet i Nordmarka til noe riktig forlokkende; han formildet nemlig taperstemplet med internasjonalt tankegods ala Jean-Jaques Rousseau. Det var vellykket. Snart var det mange som ville ha hytter i den vilde natur. Med etterspørselen kunne jordeieren aleine eller allmenningen tenke sitt, og i en forholdsvis jevn takt fikk Hadeland sitt utvalg av hytter av alle typer og slag. Fra det enkle - til dagens hypermoderne statussymbol.

Turistnæringen i Hadeland har en merkelig fortid i le belle epoque som er ganske sjarmerende. Kari Amundsen har skrevet en bok om denne tiden. På et lite, ubetydelig sted som Roa, sto taxisjåfører i stramt geledd, og ventet på damene med parasoller og herrene med monokler og stive mansjetter. Når denne turistformen totalt har sovnet hen, har vi også mistet den åpenbare turisme på Hadeland. Til glede for Herres ettermæle kanskje, og vi rører ved en spesiell side av distriktet vårt ved denne anledning. Som et landdistrikt å regne kunne Hadeland hatt flere campingplasser. Vi finner imidlertid bare én i Sløvika ved Randsfjorden. Vi kan faktisk fastslå, til tross for enkelte rester av pensjonattiden har overlevd, som ved Søsterkirkene (de satser nå på bedrifter og konferanser), at hytteHadeland har sikret oss en slags turisme der de fleste går omkring med en slags eiermine - de føler seg som en del av Hadeland! Andre får utlede en nærmere forklaring: Her skal vi derimot se hva vi får til gjengjeld.
Historien om alle de kjendiser som har et forhold til Hadeland kunne blitt lang. Jeg kan anbefale en artikkel som Hilde Larsen Austarheim som griper fatt i en underkjent genre i all tenkelig forekomst av tekster - nemlig hytteboka! Bare dette at hytta Løvli ved Harestua kalles landsted, vitner om klasse. Og vi blir ikke skuffet. Det vrimler av kjendiser i artikkelen (og på Løvli), og i flere fasonger.
Hvis du spør en hadelending med fartstid en gang om han eller hun har støtt på noen kjendiser de vet har hatt eller har hytte på Hadeland (ikke akkurat de aller heteste kanskje; mange has been), vil du ofte få svar. Ikke alltid historier i den mest positive genre kanskje, men skal vi være ærlige så er jo ikke alle kjendiser like kjent for å gi så mye tilbake akkurat, og de hytter seg. Men på Coop Roa kunne de eldre damene bak disken fortelle om den gangen Kjell Bækkelund ga dem oppmerksomhet - en offentlig takkeskrivelse til og med i avisen! som fremhevet deres særegne serviceinstilling - deres trillende latter. Vel fortjent var det og.

Ja, for det kan skje at denne hytteturisten som på en måte eier Hadeland, gir noe tilbake: Fjorårets utstilling på galleriet i Kistefos med maler og kolørist Thore Heramb var for mange en lykkelig opplevelse. Den eldre hedersmann overrasket i tillegg mang en koryfé, mens hadelendingene kanskje mest skjønte hva han holdt på med: En gjengivelse av fargeprakten i hadelandsk flora! Hytta Blåbærbakken et sted på Jevnaker som fungerer som Herambs atelier; er like mye et opplevelsessenter som vi kjenner igjen.
En annen opplevelse jeg vil unne alle hadelendinger er å lese Ola Bauer. De siste årene han levde skrev han en kvartett bøker: Hestehodetåken, Svartefot, Magenta og Forløperen som er historien om Tom. Toms sommere er fylt av Hadeland, som Hadeland også var en del av Ola Bauers liv. Og alt skjer i Toms sommerverden. Han lærer å fiske av en virkelig kjenner, Munken. Moren til Tom er malerinne, og sammen med den mer bymessige speedwaysyklisten Robert som ikke klarer landet. Noe Munken gjør, for han er oppvokst på landet som legdslem. Bonden, og de landsens folk er med, og Tom lærer å kjenne de voksnes makt og avmakt, ikke minst fordi også krigen ligger som et bakteppe, og rører samtidig ved Toms opprinnelse. På side 48 sier Munken: Det er fint på landet, ikke sant Tom? Byen er for møll og mus ... Om litt stanser han. Tom legger merke til at han blir helt satt ut av at det drypper fra vasken. ... små metalliske plopp mot risten ... Velkommen uansett til Bauers Hadeland!

RANDSFJORDEN OG INTERNASJONALEN

Randsfjorden har aldri bedt om å bli delt av så mange kommuner. Men et gode må alltid deles. Selv virker fjorden temmelig uanfektet. I den siste artikkelen for i sommer skal vi tenke djervt og se til de store sammenhenger. Vi har med vår store forfatter Gunnar Kopperud som nistepakke med boka Internasjonalen, og drar til Kistefos. Sommeren er snart på hell - allerede, men leseren som har vært med på reisen i kultur Hadeland har vært på så mange steder, og opp til flere ganger i Drammen. Tilfeldig? Da Hans Alexander Hansen i konfirmasjonsalder skulle søke friheten dro han til Broenes by. Det samme gjorde Kirsten Langbo. Arkitekten Aschenbach fant hustruen i Drammen. Terje Johanssen som var en sjømann, ville dratt til Drammen. Vinje var lenge journalist i Drammen (samtidig med Marcus Thrane). Den første jernbanelinja til Hadeland ble strukket fra Drammen. Hvorfor hele tiden Drammen?
I dag tenker vi Oslo. Men veien til havet er kortere fra Bragernes som byen på hitre sida het den gangen. Her samlet det seg digre plankehauger en gang i tiden, men også hele mastetrær, alle mulige varianter av trevirke fra Eiker og så smått Ringerike; snart Hadeland, Hallingdal og Valdres. Det naturlige vassdraget, kalt Drammensvassdraget skulle gi et voldsomt oppsving som bare store tanker kan gi næring til. Og verden ventet: Først Nederland, siden England og store deler av kontinentet.
Ja, Randsfjordens forhistorie favner menneskenes store tanker. Jevnaker folket vil gjerne tilhøre veien sydover; blikket deres er liksom vendt i den retningen. Ikke så rart. En gang var Hønefoss treindustriens sentral som trakk ressurser fra Sokna, Dokka, Røykenvika, fjerne skauer i Valdres, folk, fe og nye livsstiler. Store karer som ikke så grenser noe sted, banet vei, ansatte skogfuter som enten brøyt loven eller tvang fram nye.
Lokale historikere som skal favne denne historien må også være beredt på å krysse grenser. Det nytter ikke å kunne på rams treindustriens utvikling i Søndre Land. Han eller hun må kjenne til hvorfor sagene i Hønefoss ble så viktige, hvordan veiene til Drammen og verden ble holdt åpne, og til syvende og sist hvordan verdensmarkedet virket på aktørene på hjemmebane, han Ole oppe i Skjeslien i Land for eksempel. Skulle han være med på hogsten, skulle han ned til fossen og skura eller skulle han være på bruket, selv om det ble alt for snaut?

Den siste boka jeg har henta fra Hadelandsbiblioteket, viser hvordan Randsfjordkonflikten som den heter, har farga miljøene i Jevnaker, Gran, Land, Valdres, Modum, Sokna osv. Man tror helt feil hvis en tenker at Jevnakers livskraft besto i Glassverket aleine, for bare en halvtimes spasertur ned Randselva kommer vi til Kistefos Træsliberi. Historien om treindustriens utbredelse i distriktet innebefatter også Lunner Træmassefabrik, A/S Engenæs Træsliperi ved Brandbu og i søndre Land A/S Lands Træsliperi og papirfabrik i tilknytning til Fallselva. Dampskip trakk tømmer over Randsfjorden. Skog var det nok av i kjempearealene rundt langstrakte Randsfjorden.
Det er her Randsfjordkonflikten utspiller seg. Grovarbeiderne i skauen måtte slåss om akkorden, mens skogeierne satt med herredømmet over prisen. Og det er denne forhandlingen Gunnar Kopperud risser så sterkt i minnet vårt at den lever. Med skjønnlitterære virkemidler tar han oss med dit historiebøkene ikke kommer. Og hvem kan skildre sterkere erfaringene tømmerhoggerne fikk da de sto vakt for å hindre streikebrytere å komme i arbeid, når politiet kom og slo? enn en romanforfatter. Og det må skrytes: Når forfatteren i tillegg er så god som Kopperud?

Internasjonalen
Andre bøker Kopperud har skrevet foregår i Afrika, i en annen verden, og når han for første gang (inntil nå) - skriver en roman som foregår i Norge, tar han likesågodt utgangspunkt i Internasjonalen. Vi kjenner det jo; det grenseoverskridende idealet, en fremtids vår? Kopperud kaller bygda noe annet enn Jevnaker. Det er ikke så farlig hva han kaller stedet; ingen er i tvil om hva han snakker om. Ledelsen i Glassverket nekter musikkorpset å spille denne gamle marsjen, og dermed settes handlingen i gang. En til tider absurd historie som største delen av tiden foregår på en bussreise på vei til et musikkorpsstevne i Sverige. Kommer de frem? Vil de spille Internasjonalen?
Men de viktige spørsmålene er: Hvor står begrepet fellesskap i dag? Tømmerhoggernes gamle kamp for å organisere seg, vinne fram sitt krav om egenverdi, som det i bunnen står om når mennesket har nådd så langt ned i fattigdom. For det finnes ikke noe fattigere enn og stå med lua i hånda; det gamle bildet vi alle har hørt om. Men forstår vi hva det betød?
Reisen vår slutter foreløpig på Kistefos og skulpturparken, vi kan få en felles opplevelse her, eller? Hva symboliserer blekkspruten? Hvordan fungerer egentlig denne evige vannstrålen? Er det som vannet i Randselva? Like evig. Historien om kulturHadeland er ikke over, og langt i fra ferdigskildret. Kanskje møtes vi igjen?