kulturhistorisk streifTOG

 

Gerhardsenlandet, side 54.                                                                          

 

 

Lunner Historielag, dere, har invitert kulturBANEN, oss, til å lage et kulturhistorisk streifTOG gjennom jernbanehistoria i Lunner. Takk skal dere ha. En slik bane har vi bygd, og vi har valgt våre penser og spor. Historie kan leses på flere måter.

 

Sjølsagt er det umulig å dekke hele historia på en kveld. Vi har måtte pense bort mye av det vi gjerne skulle hatt på skinner. Vi håper dere finner vår kjøreledning interessant, og at noen av dere kanskje vil følge langs våre skinner, langs spor som skinner.

 

Hege (Rimestad) har skrivi kulturBANENsangen Perler på et spor

 

1. Perler på et spor (putt inn eget ark)

Vasko her, fyr var’e her, fyrstikka tenner, lunta brenner.

 

Booooom

 

Mandag 11. november 1895: Ei durabelig salve. Anleggsarbeidet på Nordbanen har starta, på Nordbanen, som sjølsagt skulle gå nord til Lillehammer og forbinde Hadeland og de rike bygdene vest for Mjøsa med hovedstaden. Og hvor gikk salva, i ei skjæring i Kristiania?

 

Langt derifra. Salva smalt på Grua, i den nordre enden av Gruatunnelen.

 

Drønnet markerte at nå var arbeidet i gang, arbeidet som for alltid skulle forandre Lunner. Hvem var der? Var det mange som så på? Ble det holdt taler? Hvem var skytebasen? Om dette veit vi lite.

 

Nei for: Historieskriving på Hadeland har dessverre dreid seg mye om allmenning, Løvenskiold, kirker, store garder, ku og gris, lite om bergverk og jernbane.

 

Gjennom gode og dårlige tider ble det lenge diskutert om Nordbanen, som altså nå heter Gjøvikbanen, skulle bygges. Første gang vi kjenner til var i 1857. Men, når det først ble bestemt at banen skulle bygges, skal vi si dere: Det gikk unna.

 

Merk dere disse datoer: 2. mars 1894, 15. juni 1895, 22. juli 1895 og 11. november 1895.

 

02. mars 1894 ble det fatta prinsippvedtak i Stortinget om at Nordbanen skulle bygges.

15. juni 1895 la regjeringa fram sin detaljplan.

22. juli, det samme år, fortsatt i 1895, vedtok Stortinget detaljplanen, der kostningen fra Kristiania til Tingelstad, som vi nå kaller Jaren, lød på 9.383.118 kroner.

Og så altså:

11. november samme år, i 1895, smalt det første skøttet på Grua.

 

Datorekka vitner om handlekraft i Storting og styringsverk. Men det var ikke bare i maktens tårn at det var kraft og pågangsmot.

 

For: Vi er temmelig sikre på at Olav Strøm var på Grua da den første salva smalt. Hvem i hule var Olav Strøm? spør du. Du er ikke aleine om å lure. Vi skal bruke litt tid på Strøm. Olav Strøm var rallar, han fra anlegg til anlegg. Olav Strøm fløtta mer enn andre. Olav Strøm var sosialistisk agitator. Han organiserte arbeidere i fagforeninger over alt der han for, og fikk sjølsagt sparken for det. Gang på gang.

 

Det var ikke særlig lurt av arbeidskjøperne ”å katte” Olav Strøm. Han vandra videre. Dermed bidro arbeidskjøperne sjøl til å spre ideene om at organisering var arbeiderklassens veg ut av det helvetet som anbud ga av slit og elendige forhold i brakke og i arbeid. For Olav Strøm var kamp mot anbudsuvesenet, altså at arbeidere bøy under hverandre for å få jobb, den viktigste kampen.

 

Stein har skrivi sangen om rallaren Olav Strøm:

 

Det passa bra å lage en sang om Olav Strøm. Han var sjøl sanger og musiker og gikk først i 1. maitoget med sitt trekkspill.

Vi liker å tenke oss at Olav Strøm var i arbeidslaget som  starta på Grua i 1895. Vi veit at han jobba i Lunner, og vi veit at han forlot bygginga av Hamar-Sel-banen i 1894. Vi har dokumentasjon på at Støm på Hamar-Sel organiserte store kamper for lønn og avtaler, at han fikk sparken, men måtte få igjen jobben fordi alle 800 mann på banen trua med å legge ned arbeidet.

 

Olav Strøm er modell for en av hovedpersonene i Kristofer Uppdals tibindsverk, Dansen gjennom Skuggeheimen, fra norsk rallarmiljø. Uppdal utlegger Strøms syn slik:

 

Domkyrkjebyggjar ja! Eg tenkte å bli det, eg steig fram i organisasjonen. Eg ynskjte gjera fagforeingsrørsla til eit dombygg. Til eit veldig monumental-tempel: Eit stort kross-skip, og ein høg kupulkvelv, med ein stor gylt hjelm mot himlen, og mange sideskip og kapell og inngangar.

 

Et av kross-skipa som Olav Strøm, bygde var Lunner Arbeiderforening, som ble stifta etter hans initiativ, den 26. juni 1898 på Stigums kafe, på Lunner.

 

Litt morsomt er det at kulturBANEN ble stifta på samme sted, 7. april 110 år seinere.

 

Vi siterer fra Social-Demokraten, seinere Arbeiderbladet, nå det mer intetsigende Dagsavisen, fra 7. september 1898:

 

”Etter initiativ av Olav Strøm er Lunner Arbeiderforening for kort tid siden bleven stiftet med over 30 medlemmer, og flere ventes i den nærmeste fremtid.”

 

Olav Strøm regnes ikke bare som grunnleggeren av Lunner Arbeiderforening som i  innpå 100 år var et kulturelt og polititiske kraftsenter i bygda. Han regnes også som grunnleggeren av Norsk Arbeidsmannsforbund, og han var leder for bygginga av det store Folkets Hus på Youngstorget.. Før i tida var Arbeidsmannsforbundet LOs store og sterke. Olav Strøm var leder for forbundet de første åra. Vi ser altså at en av arbeiderbevegelsens store pionerer også var pioner for å fremme jernbane og ny tid i Lunner.

 

Olav Strøm døde i Kvinesdal i 1963, 97 år …

 

…. gammel og ensom. Blant kvinesdølene gikk han under navnet ”kommunisten”.

 

Er det ikke morsomt og interessant, da, Lunner Historielag, at en kar som Olav Strøm, som er hovedpersonen i et av de store norske litterære verk, har bodd og virka i Lunner.

 

Applaus for den gamle pioner.

 

Vi veit for øvrig ikke om Uppdal jobba på Nordbanen, men usannsynlig er heller ikke det. For: Fra 1895 til 1902 var det flere tusen arbeidere som gjorde innsats på banen. På det meste jobba 1100 mann samtidig fra Grefsen til Jaren.

 

Vi har brukt stor plass på Olav Strøm for å vise at jernbanen medførte så mye mer enn skinner og tog. Ja, det var ikke en gang først og fremst skinner og tog. Det var nytt blod, nye impulser, nye bo- og forretningsområder, handel, økt produksjon, opplysning, dannelse, daglig post, ferske aviser, klokketider, og mye, mye, mye mer.

 

Fra Gerhardsenlandet. Side 8.

 

            ”Roa hadde åtte spor, og skinnene kunne bringe deg hvorsomhelst, til Sibir, om du ville,og til tante Reidun i byen på besøk før jul for å se utstillinga hos Steen og Strøm. Den lea seg. Nissemor baka, og nissefar satt i en gyngestol og leste Vangsgutane. Og hva som helst kunne komma på jernhjul til deg: Flotte damer med hvite hansker, som tok drosje videre, Gerhardsen, Kongen i egen vogn, han vinka med Teddy, fylliker, pakker, sekker, skrepper, skumle svarte nonner som leide hytte av Sivert. Med på kjøpet fikk barndommen den lykkelige eim av køl og olje. Eimen satt i kleda og sykkelhjula.

 

(Hege:) Jeg er fascinert av det opprinnelig navnet på banen vår. Nordbanen. For det første viser det at jernbanepionerene planla at den skulle bygges helt til Lillehammer for der å kobles mot Hamar – Sel, som seinere skulle bygges over Dovre til Trondhjem. Fortsatt meiner jeg det er riktig å bygge den banestrekningen mellom Gjøvik og Lillehammer. Dernest syns jeg navnet har en god klang, Nordbanen, en klang av eventyr og mystikk, det er liksom litt Nord-Vest-Passasjen, Sibir og store oppdagelser over ”Nordbanen”.

 

 

overgang til

 

Det er mange måter å nærme seg historien på. Det er mange metoder som kan nyttes for å få kunnskap og forståelse. I kveld nærmer vi oss historisk kunnskap gjennom personer og skjebner. Det er en viktig innfallsvinkel. Skal en forstå historia er det viktig å se folk, ikke bare årstall, stortingsvedtak og ministre.

 

På det meste jobba  altså 1100 mann samtidig på Nordbanen. Siden arbeidet pågikk i sju år, kan vi slutte at tusenvis av menn var engasjert i vår bygd. Hvem var de? Sjølsagt gikk det ikke tusenvis av mann og slang i området i 1895, klare til å ta jobb på jernbanen. Det kom svært mange tilreisende. Og svært mange av de tilreisende bar med seg kunnskaper og erfaringer som hadelendingen ikke hadde fra før. Det gjaldt sjølsagt metoder for å bryte fjell, sprenge, legge skinner og ikke minst mure. Tørrmure. Men like viktig var organisering av arbeid, samvær mellom folk, holdninger både til folk, øvrighet og gud.

 

Fra fattigbygda Sokndal i Sør Trøndelag kom Erik. Han jobba på Hamar-Sel. På Ringebu fant han kone. Etter hvert kom han til Bleiken, Kesji og Roa. Skjæringa på Bergensbanen, rett nord for Roa stasjon, bar hans navn, men det er glømt nå. Skjæringa var krevende fordi berget var så porøst. Det måtte sprenges med kløkt, for at ikke rallara skulle måtte kjøre vekk hele berget for å få skinnegangen igjennom. Masseforflytting var svært dyrt og tidkrevende, da som nå. Kunnskapen hadde Gamle Erik fått fra andre sprengstoffeksperter på Hamar Sel. Gamle-Eriks to sønner jobba også på jernbanen, og etter hvert et barnebarn, som blant annet skreiv denne boka, Med Lunner Arbeiderforening gjennom 80 år…(vis fram)…………, som et hvert medlem i Lunner Historielag sjølsagt er fortrolig med. Forfatteren var far min, og Buan-navnet hadde aldri vært i Lunner om det ikke var for jernbanen. Og dermed hadde heller ikke dere vært her nå.

 

Vi vil fortelle historia til Martin Lien. Den er spesiell, men kanskje ikke utypisk. Nevn for oss hvem kriminalroman du vil: Martin Liens histore er garantert mer spennende. Han ble født på Røros i 1880. Ett år etter Johan Falkberget. På Røros begynte barna i arbeiderklassen å jobbe i gruvene da de var ni år. Vi veit ikke om Martin Lien og Johan Falkberget var bekjente, men vi regner med det. Røros var ikke stort.

 

Da Martin Lien kom til Roa som femtenåring var han allerede dugandes arbeidsmann og fikk jobb med å bygge Nordbanen sammen med far sin og tre brødre. I 1902 sto banen ferdig. Faren var død. En bror fikk fastjobb på jernbanen. De tre andre loffa videre. Martin loffa langt og lenger enn langt.

 

Stein har skrive sangen:

 

 

Noen sier: Grua er det eneste hølet som ligger på en topp. Vi kan ikke sterkt nok få si hvor uenig vi er i at Grua er et høl, sjøl om det er mange høl der. For eksempel landets første registrerte jerngruve, fra 1538. Det er mye spesielt med Grua, ikke minst de geologiske forhold. Gruas geologi er kjent verden over blant folk som er interessert i slikt.

 

Den som ikke har vært på Bergverksmuseet eller på gruvesafari på Nysetra får hermed grønt lys og blås i fløyta for å gjøre det, allerede i høst.

 

I Gruas geologi ligger gruagranitten helt oppe i dagen. Bergarten gruagranitt finnes i hele verden bare på Grua.

 

 

Hege og Geirr Lystrup har skrivi sangen:

Jeg veit vi skal snakke mer om gruagranitten seinere, men jeg vil gjerne borre meg inn her med en kommentar.

Som dere veit er jeg ikke fra Lunner, og jeg kan se forholda med andre øyer enn Stein. Gruagranitt er vel og bra, men det finns andre plasser som har like spennende bergarter. Siden jeg er fra Grorud, er sjølsagt ……… stor for meg.

 

Vi har tidligere hørt at starten på arbeidet med Nordbanen ble markert med salva i Gruatunnelen. Grua var et sentralt punkt for anleggsarbeidet fra 1895 til 1900 ikke bare for Lunner, men for hele strekningen. Her ble det bygd boligbrakker og etablert bakeri, her var det liv og virksomhet. Arbeiderne bygde sjøl sitt eget forsamlingshus, som andelslag, på dugnad. Bygget ble seinere Grua bedehus, som brant i 1956.

 

Siden brakkeleieren lå her, er det rimelig å anta at anleggsledelsen også hadde tilhold her. Den mistanken forsterkes av viten: Anleggspresten, Peter Lorentz Ferry de Nitter, hadde nemlig sin base på Grua. Peter Lorentz Ferry de Nitter bodde på Harestua i 97 og 98.

 

Det skulle arbeidsgivere ha prøvd seg på i dag, å ansette en egen anleggsprest til å roe gemyttene når det går ei kule varmt mellom direksjon og arbeidere.

 

Verden går kanskje framover.

 

Med jernbanen så folk med makt, myndighet og midler mulighet til å utnytte ressursene i berget på Grua på en mer intensiv måte enn tidligere, med kalkverk og sink som de store satsninger. Sinkproduksjonen opphørte i 1925, og kalkverket var i drift til 1937. Tenk dere Grua på denne tida. Det røyk fra kalkovner, tog tuta og dampa. Taubaner gikk mellom Nysetra og Vaskeriet, og Vaskeriet og stasjon. I tillegg var det sagbruk, hotell, kafeer, kiosker og en masse butikker.

 

Nysetergruvene ble lagt ned i forbindelse med en streik i 1925. Vi kjenner ikke så godt til konflikten, men helt klart må det være at lønnsomheten i sinkproduksjonen var dårlig. Hvis ikke hadde arbeiderne halvvegs fått innfridd et par krav og drifta hadde kommi i gang igjen.

 

Etter gruvenedleggelsen i 1925 var det sosial nød og uro på Grua. Ordfører og herredsstyre fikk brev fra 25 arbeidsledige på Grua.

 

”Nøden er nå så stor at får vi ikke arbeid må vi ta oss til rette.”

Fattigstyret rapporterte om truende oppførsel utenfor sine lokaler.

 

Det er mye spesielt med Grua, ikke minst de geologiske forhold. Gruas geologi er kjent verden over blant folk som er interessert i slikt.

 

Mellom Grua og Bjørgeseter ligger flere store steinbrudd der det ble tatt ut gruagranitt. Vi i kulturBANEN har forska på dette. Vi har befart og oppdaga anleggsjernbane, tørn, heisekran, stabler med ferdighøgde granittblokker. Vi har rydda sti fra Grua til Harestua, som passerer disse brudd. Punkt c i formålsparagrafen vår sier:

 

c)     kulturBANEN skal arbeide for å utvikle en sammenhengende turtrase langs banen med utgangspunkt i historiske vegfar.

 

 

Som historisk interesserte har dere øya med dere. Derfor veit dere at de vakreste bygg i Lunner verken er kirker, forsamlingshus eller boliger på den ene eller den andre lokale Holmenkollås. Nei, det er sjølsagt stasjoner, jernbaneunderganger, jernbaneoverganger ….. og ….. møkkakjellere. Svært mange av dem er bygd med vakre blokker av gruagranitt.

 

Her kommer et utdrag fra en roman som kanskje kommer ut en gang. Dere møter Trygve som er på veg, til fots, mot Grua stasjon.

 

 

 

Vi skal snakke om slagere og schlagere

 

Rallara, slusken, hadde ikke bare med seg meisel og feisel og slagere, de hadde også med seg datidas schlagere, rallarviser, skillingsviser, gjerne akkompagnert med trekkspell eller fele. Som vi hørte i starten: Olav Strøm gikk foran i 1. maitoget og spelte trekkspell.

 

Om han hadde bodd i Lunner hadde han ikke trengt det. Og her må vi vise dere ei lang linje:

Jernbanearbeidera med Olav Strøm i spiss var sentrale i dannelsen av Lunner Arbeiderforening i 1898. Lunner Arbeiderforening etablerte Lundborg Musikkforening i 1904. Formålet var først og fremst å spille i 1. toget, som da var ei særdeles viktig markering for arbeiderne.

 

Hva var så Lundborg? Jo, det var forsamlingshuset som arbeiderbevegelsen bygde, der første byggetrinn sto ferdig i 1903. Lundborg, seinere Folkets Hus, ble sjølsagt plassert så nær det er mulig å komme en jernbanestasjon uten å bygge på perrongen.

 

Åssen kunne fattigfolket i Lunner greie å etablere et korps med alt som det krevdes av instrumenter og instruksjon? Jo, brødrene Karl og Ole Rudsengen fikk en amerikaarv på hele ti kroner hver seg. Penga kunne nok kommi godt med i hushold eller bolig, men rudsengkara hadde andre visjoner. De ga bort hele arven til korpset. Ole Rudsengen var jernbanemann. Karl var slakter, (som pendla til Oslo ?)

 

Ole Rudsengen spelte tuba i Musikken nesten til sin døyan dag. I en periode besto tubarekka av han, og sønnen Gudbrand og barnebarnet Bjørn Ivar, han i Radio Randsfjord dere veit. Samtidig spelte sønn Harald althorn, og Oddvar herja med stortromma. Alle unntatt Bjørn Ivar jobba på jernbanen.

 

(Fra Gerhardsenlandet:)

 

 

 

 

 

Lundborg, seinere Folkets Hus, var det dominerende, til det hegemonisk grensende, politiske og kulturelle verksted i Lunner, fra krigen til midt på 60-tallet. Slik hadde det aldri blitt uten Nordbanen og Bergensbanen og folka knytta til denne virksomheten.

Rallarne brakte med seg slagere og schlagere ja. Dere hørte at steinhøggera var svensker og at en het Bjørklund. Det var ingen ringere enn bestefar til Søstrene Bjørklund, kvartetten som var blant Norges første store popartister. Bjørklundssøstrene bodde i barndommen i Lunner og vanka på Folkets Hus på Kesji. De ble oppdaga på et fagforeningsmøte for jernbanearbeidere på Folkets Hus i Oslo. Altså, arbeiderbevegelsens monumumentalbygg, der Olav Strøm var formann i byggekomiteen, samme mann som stifta Lunner Arbeiderforening som bygde Folkets Hus i Lunner.

 

Vi tar en schlager til, fra Bjørklundssøstrenes repertoar:

 

 

Stein: Men Hege, du som kan se forholda på Hadeland og i Lunner utafra. Hva syns du om Bjørgeseter?

 

Hege. Jeg reiser mye med tog. Jeg registrerer at toget stort sett stopper på Bjørgeseter, men ingen kan gå av og på. I stedet blir folk på Bjørgeseter kjørt med drosje til og fra Harestua. Sprøtt spør du meg, men meg spør ingen.

 

Stein: Ekstra ille er det at vi snakker om Bjørgester, stedet der alle jobba på NSB, og der det virkelig var tradisjon for å bruke tog.

 

Hege: Bjørgeseter var ett av de mange steda folk dro til for rekreasjon og matnytte som plukking av tyttebær.

 

Hege synger:

 

Vi har vært inne på den nedlagte Bjørgeseter. Vi burde sjølsagt både syngi og snakka om Stryken, men det har vi ikke finni plass til, annet enn at vi vil si sterkt: Vi ønsker stopp på signal på Stryken. Herfra tar vi banen til den nedlagte Grindvoll stasjon.

 

Grindvoll er en illustrasjon på at jernbanen forandra lokalsamfunn, at jernbanen fløtta på tyngdepunkta i bygda. Jevnaker og Lunner var en kommune fram til 1898. Kommunesenteret med lensmann, sorenskriver og bank lå på Grindvoll. Men lå det der sentrum på Grindvoll er nå? Langt derifra. Det lå mellom gårder og digre stabbur et annet sted. På Grindvoll som andre steder vokste det opp virksomhet ved stasjon, forretninger sjølsagt, pensjonat og et meieri som leverte mjølk på bane.

 

Det har neppe noe med jernbanen å gjøre, men folk på Grindvoll har vist en flott standhaftighet når det gjelder å opprettholde liv og næringsvirksomhet i bygda si. Dessverre har de nå tapt en av sine siste skanser. Butikken er nedlagt. Stasjonen er lagt ned for så lenge siden at vi ikke en gang husker når.

 

Til nå har vi vært opptatt av Nordbanen. Grindvoll og Kalvsjø var de eneste stopp i Lunner på Bergensbanen. Kanskje ikke helt korrekt når det gjelder Kesji. Bergenstoget stoppa aldri der, men Kesjiblakken gjorde. Om noen av dere ikke veit hva Kesjiblakken var, må vi fortelle de en annen gang. Strekningen Roa Gulsvik ble åpna i 1909.

 

Vi vil at dere skal se de Lange linjer, både i historien og transportpolitikken. Bergensbanen er virkelig ei lang linje, og langs denne linja kommer  Jevnaker etter Grindvoll. Jevnaker var episentrum for jordskjelvet Randsfjordskonflikten, som raste fra 1930 til 1936. Randsfjordskonflikten er en av de viktigste og bitreste konfliktene mellom arbeid og kapital i Norge. Etter Randsfjordskonflikten har tariffavtaler og organisasjonsrett stått sterkt i Norge. Dessverre røyner det på igjen nå.

 

Anbud er igjen in og vedtatt som god politikk. Tida der arbeidsfolk skal by under hverandre for å få jobb har gjenoppstått. Randsfjordskonfliktens konflikt er igjen aktuell. Vi ønsker oss en ny Olav Strøm.

 

Lytt til et visdomsord, sagt av poeten og filosofen Georges Santayana: Den som glømmer fortida si, er dømt til å gjenoppleve den.

 

Stein har skrivi sangen om rallaren Karl, reinholderen Inger og Randsfjordskonflikten:

19. Lange linjer  

Det er mange yrkesgrupper i jernbanedrifta. Uten reinholderne hadde jernbanen stått etter to og et halvt døgn. Uten lokførere hadde står toget. Til slutt skal vi hedre damene på jernbanen, og den sterkeste fagforeningsgrupperinga ved å ta åpningsnummeret til Popmusikken i Gerhardsenlandet.

 

Gerhardsenlandet, side 12:

Og her var kvinnfolk, flotte som bladdamene i vinduet til Margit i kiosken, og mer alminnelige damer som Margit sjøl, noen var bryske og staute, noen var milde men like staute. Andre var ikke staute. Noen stekte karbonade og solgte tiøres og femøres karameller og is, femtiøres pinne med krokan eller sjokolade og kroneis digre som G-vogner.

– Skal det være sjokan eller krokolade, hadde Olga en gang sagt til en fin mann som bestilte is på jernbanerestauranten.

Hu fikk latterkrampe, rømte lokalet og søstra hennes måtte ta over ekspederinga. Den historia ble fortalt en gang i uka. Om vinteren kjøpte vi buljong med kjøttboller for tredve øre koppen.

Her var damer som reiste, og damer som kom, damer som vaska, damer som klina bak pakkhuset og damer som sydde skjorter i de tre konfeksjonsfabrikkene nedi Dalen, damer som kjøpte ukeblad, damer som gråt farvel på perrongen. Toga var fulle av damer. På stasjon var også mødrene våre damer, og de var like blide som damene i blad.

 

Stein har skrivi:

 

 

Vi har presentert deler av jernbanehistoria i Lunner fra vår perrong. Vi håper dere syns perrongen var interessant. For å spa fram stoffet har vi brukt ei hel G-vogn med kilder. Noe av det skriftlige kildematerialet har vi med oss. Ta en titt. Se hva dere har lyst til å fordjupe dere i og gå, sykle eller ta toget til biblioteket. Vi tenker at dere kanskje er litt skuffa over at vi ikke har presentert mer faghistorie, årstall, ingeniører og statsministre. Derfor har vi laga et faktaark som dere kan kose dere med sjøl.

 

Hege har skrivi teksten til trad irsk melodi: