Tale ved støtta over de falne under krigsvolden 1940

 Godtfolk. Kjære venner.

Det er en stor ære for meg å bli invitert til å legge ned krans på minnesmerket over de som falt under kampene her i området i 1940. Det er Lunner Historielag som står for dette arrangementet.

 

Vi har nylig, gjennom avisen Hadeland, fått en gripende og lærerik påminnelse om krigens redsler og brutalitet. Jeg tenker på reportasjen om rovmordet på Hans Grøstad og Helge Carlsen, få kilometer nord for her vi står nå. Det var også flere andre sivile som mistet livet under aggresjonen her i vårt område, og flere som ble såret.

 

Vi skriver år 2010. Det er 70 år siden en fremmed okkupantmakt gikk til krig mot Norge. Det er BARE 70 år siden Norge ble angrepet av en imperialistisk stormakt som med vold og terror valsa gjennom dalen her. Kampene og den påfølgende okkupasjonen var ekstra hard og brutal fordi stormaktsinteressene ble næret av rasistisk ideologi om at den ariske rase var overmennesker. Derfor hadde de lov til å ture fram som de gjorde. Stormaktsinteresser kombinert med rasisme er en eksplosiv blanding, og makthavere, bak skrivebord, et lysår eller to unna der blodet flyter, har alltid spilt på motsetninger mellom folk, motsetninger som hudfarge og religion, for å få vanlige folk til å slåss på livet løs mot hverandre. I dagligtalen har dette sitt motsvar i ordtaket ”splitt og hersk”.

 

Ja, vi skriver år 2010, og det betyr at det er bare 65 år siden frigjøringa fra den tyske okkupasjonen. Sjøl er jeg født i 1952 og har således verken opplevd krigstoktet mot Norge, okkupasjonsåra, eller frigjøringa. Jeg ser at det er mange her i dag som har den erfaringa som jeg mangler.

 

For meg er det veldig riktig og viktig at vi har slike seremonier som denne på Rundelen på frigjøringsdagen 8. mai, og jeg skal angi tre grunner.

 

1. For det første:        Seremonien er meiningsfull rett og slett fordi det er riktig å hedre de som falt. Vi viser takknemlighet overfor de som ga sitt liv i kampen for nasjonal sjølråderett og de verdier som vi som er her nå, trur på: høgest mulig grad av demokrati, velferd, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet.

 

2 .For det andre:        Vi møtes her på Rundelen for å markere oss mot krig og vold som virkemiddel i konflikt. ”Aldri mer 1940” er brukt som slagord for denne typen arrangementer. Høytidligheten her er rett og slett en stillferdig fredsdemonstrasjon mot stormaktaggresjon og vold.

 

3. Den tredje årsaken            er den viktigste for meg. Vi holder slike arrangement fordi vi vil huske, og vi vil lære. Høytideligheter på frigjøringsdagen skaper refleksjon og tanker som gjør oss bedre i stand til å hindre nye kriger, til å stå i mot. Og det er mye å lære om konfliktene som utløser krig, og om konfliktene under krigen.

 

Det er lett å havne i den oppgitte, og hvis jeg skal jeg bruke militær talemåte, den defensive posisjonen: Krig er meningsløst. Jeg skal argumenter mot denne posisjonen, men iler til med at jeg sjølsagt forstår at krig i en forstand er meningsløs: Krig representerer en meningsløs makaber ødsling med liv, helse og verdier, og vi kan gjerne føye til: Krig er enormt belastende på Moder Jord.

 

Hvem tenker på klimagassutslipp under krigens logikk, for ikke å si fosfor, anriket uran og andre skadelige kjemikalier og stoffer som bombes ut?

 

Men, allikevel, vil jeg argumentere mot påstanden om at krig er meningsløst. Påstanden er ikke riktig. Om vi gir oss til i denne posisjonen, fratar vi oss muligheten til å forstå krigens vesen. Skal vi unngå krig i framtida, må vi forstå krigens vesen.

 

Og krig er ingenting annet enn politikk med andre midler. Krig er politikk med særs dramatiske midler. Det står mennesker med planlagte hensikter og mål bak aggresjon, krigføring og okkupasjon. Den krigførende har helt bestemt meninger med å føre krig. Det gjelder aggressoren, og det gjelder forsvareren.  I en slik forståelsesramme er ikke krigen meningssløs. Den blir forståelig, og vi må forstå (!) for å kjempe i mot. Det er mennesker, strukturer av mennesker, stater, ledelsen i svære nærings-selskaper for eksempel, som ønsker å bruke krig som virkemiddel for å oppnå politiske og økonomiske mål. Jeg minner om at våpenproduksjon er verdens største bransje. Og jeg kan ta med, at sett i forhold til folketallet er Norge verdens største våpeneksportør. (Den nest største bransjen er narkotika, så kommer porno. Ikke helt irrelevant for markeringa her. Det forteller at folk kan gjøre hva som helst for at forretningen skal gå. Business as usual.)

 

Krig er politikk ført med andre midler, og politikk er arenaen for konflikter på mange områder, særlig på det økonomiske. Politikk handler om interessemotsetninger. Det kommer vi aldri utenom. Det ligger bom fast. Vår oppgave er å hindre at konflikt og motsetning ikke slår ut i væpnet konflikt, i stormaktsaggresjon, vold og okkupasjon. Vi vil ikke bruke soldater, vi vil bruke solidaritet. Mot aggresjon setter vi solidaritet med de klasser, folk og nasjoner som blir utsatt for vold.

 

Jeg sa: en vesentlig hensikt med slike minnemarkeringer er  å huske og å lære. Det er to sider av samme sak. Jeg hører til de som maser med folk om at vi må se de lange linjer i historien. Filosofen Georges Santayana har sagt det slik: ”Den som glømmer fortida si, er dømt til å gjenoppleve den.” Vi vil ikke glømme fortida. Det er derfor vi er her, nå, og på 17. mai.

 

Vi kan ikke gå herfra uten å ha kommentert debatten som det siste halve året har gått nokså intenst om norsk motstandsbevegelse.

 

Når krig er slutt, etter at konflikten er løst, på den ene eller andre måten, er det seierherrene som skriver historien.  Og, det er ikke slik at interessemotsetninger internt i et samfunn forsvinner om det er krig. Stilt overfor en felles fiende, inngår vi i nye konstellasjoner og opptrer mer samlet, det er så, men samfunnskonfliktene bærer vi med oss, inn i krigen, under krigen og ut av krigen. Også på sida til de seirende er det motsetninger. Slik var det i Norge under krigen, og slik var det i tida etterpå.

 

Heri ligger årsaken til at svært mange motstandsfolk ikke har fått den heder som burde vært gitt, fordi de politisk sett tilhørte et mindretall, og/eller sto i et sterkt motsetningsforhold til seierherrene, et motsetningsforhold som gjerne var klassemessig.

 

Når jeg sier dette, tenker jeg sjølsagt på Osvald-organisasjonen og lignende grupper. Jeg tenker også på norske krigsseilere. Jeg minner om at Osvald organiserte svært mye av sin virksomhet fra skjulesteder her på Hadeland. Det var mange fra Lunner med i organisasjonen, og enda flere med i støtteapparatet som en slik illegal sabotasjeorganisasjon trenger i lokalbefolkningen.

 

Denne urettferdigheten jeg nevner, bør vi så langt råd rette opp. Vi har det siste året tatt noen viktige skritt, med tv-dokumentarer og bøker.

 

”Æres de som æres bør”, sier vi. En slik ære, eller oppreisning, gitt til Signe Raassum, Jul Johansen og Josef Monsrud, for å nevne tre, er sjølsagt ikke til forkleinelse for de som allerede har blitt æret. Jeg trur Norge er modent til en slik oppreisning nå.

 

Jeg var så heldig at jeg ble kjent med Josef Monsrud de siste åra av hans liv. Jeg minner om orda til Josef, som han sa på NRK i beste sendetid, sterk og trygg som en tømmerstokk,  med granittblikket fast i kamera:

 

”Je er stolt over å ha vøri med i Osvald-gruppa. Og den anerkjennelsen vi ikke har fått, det kan jeg leve med, for jeg veit å vi har gjort.”

 

Igjen minner jeg om at det bare er 65 år siden okkupanten ble nedkjempet. Vi må ikke lulle oss inn hyggeforestillinger med rot i underholdning på TV i stedet for virkeligheten. Krig og militær konflikt kan oppstå igjen. Endringer på den globale politiske dagsorden skjer fort. Se til spekulasjonskrisa i finans-systemet, se til Island, se til klassekampen hos våre nato-allierte i Hellas. Tenk matmangel, mat er en knapp ressurs. Det skal ikke store klimaforandringer til, enten de er skapt av mennesker eller vulkaner, før matmangel også kan ramme oss i vesten. Da vil vi raskt få se ”politikk med andre midler”. Kan det i tilegg kastes bensin på ilden med rasisme eller religionsmotsetninger, er vi der igjen.

 

Godtfolk og venner: Vi skal fortsette å holde denne høytideligheten på Rundelen i hevd.

 

I området vi befinner oss i nå, sto det harde kamper i aprildagene i 1940. Femten nordmenn mistet livet. De har fått navnet sitt her på støtta:

 

Philip Hansteen, Herman Smith Johansen, Kristian Gudbrandsen, Jacob Hvinden Haug, Jens Stub Irgens Borthen, Osvald Grøndal, Jørgen Hansen, Johan H. Ihlen, Einar F. Johansen, Ragnar Olsen, Erik Leif Pedersen, Harald Skappel, Jens Pettersen Skomakerbekken, Knut Wilhelm Thorstensen, Odd Klans Ås.

 

På vegne av Lunner Historielag: Med takknemlighet og ærbødighet hedrer vi de falne med denne kransen.